Synsforstyrrelser
Synsforstyrrelser er ikke noe å kødde med. Eller, du kan godt kødde med det. Ytringsfrihet er bra og prinsipielt mener jeg at man kan kødde med det meste. Poenget mitt er at du må ta det på alvor om du opplever noe rart med øynene og synet ditt.
Motivasjonen for å skrive dette er at jeg har hatt netthinneløsning på begge øynene i løpet av mindre enn to år. Ubehandlet fører dette til skader på synet og i verste fall blindhet. Hvis du reagerer slik jeg ville ha gjort for to år siden med å tenke netthinnehvafforno, eller det angår ikke meg, men bare ekstremkampsportutøvere og folk med lange øyne som han derre Rune Kreutz, bør du absolutt lese videre.
Det kan være slitsomt å forholde seg til andre folks sykdommer og elendighet. Det er forståelig, men før du flykter skal du vite at litt tålmodighet med meg kan gjøre deg bedre rustet om du skulle oppleve det samme. Noen ganger er også det gamle ordtaket om at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe sant, (selv om det er veldig enkelt å tenke seg mye som er så galt at det bare er dritt). Les og lær:
Etter en padletur, på blikkstille vann, for snart to år siden føltes det som om jeg hadde fått masse rusk i øynene. Det var rart fordi det hverken klødde eller gjorde vondt. Min mor har lært meg at trekk er farlig og ute i kajakk kan det trekke fra alle kanter, men det var annerledes enn en klassisk sti på øyet. Mer som sandkorn som svirret irriterende rundt eller små fluer som ikke lot seg vifte bort. I tillegg ble alle inntrykk projisert gjennom et vassent gråtonet filter som om jeg var hensatt til en voksenfilm fra 70-tallet. Det hørtes ikke så verst ut, tenker kanskje du (deg om det), og det var ikke mer urovekkende enn at jeg regnet med at både «fluer» og filter ville forsvinne med litt tålmodighet. Det gikk en dag, en til og enda en, uten at det ble noe bedre. På tredje eller fjerde dag tok jeg kontakt med min lokale optiker på Selbak for å be om noen øyedråper, i håp om å gjenvinne klarsynet. Ikke på noe tidspunkt tenkte jeg at det var noe å bekymre seg for. Det gjorde jo ikke vondt. Jeg har et par ganger vært uheldig og fått rift på hornhinna (hornhinne, foran – netthinne, bak), og det er veldig vondt. Nå var det ikke slik. Optikeren sendte meg hjem med tydelig beskjed om at hun skulle kontakte øyelege og at jeg skulle holde meg klar. Kun noen timer etter ble jeg instruert om komme meg så fort som mulig til undersøkelse i Sarpsborg. Fortsatt var jeg av den oppfatning at dette var noe rutinemessig og ukomplisert, men før jeg fikk sagt «netthinneløsning» hadde øyelege Ekstrand rekvirert taxi og jeg var på vei til Ullevål i shorts og kortermet t-skjorte uten tannbørste.
Dagen etter ble jeg operert. Et inngrep som jeg ærlig skal innrømme er blant de ubehageligste jeg har vært med på. Når det er sagt og nok om det – jeg beholdt synet og da klager du liksom ikke. På kjøpet, eller snarere, på frikortet, fikk jeg også noen utrolig fascinerende visuelle opplevelser under operasjonen. Skiftende farger, mønstre, flekker og prikker danset i synsfeltet mitt. Psykedelisk fargelagt som om det hele var koreografert av kunstavantgardister på seriøs syretripp. Dere som kjenner meg godt vet at jeg har vært veldig opptatt av nettopp denne type uttrykk på film (mer enn syretripper), og jeg hadde store vansker med å holde blikket i ro. Jeg prøvde så godt jeg kunne å skjerpe meg slik at den unge, tillitsvekkende, men etter hvert frustrerte legen, kunne få festet netthinnen og fylt øyet med gass slik at alt skulle holde seg på plass.
Gassboblen i øyet er der i omtrent tre uker og den blir mindre dag for dag. I begynnelsen dekket den hele synsfeltet for til slutt å ende som en liten prikk som forsvinner ut i intet. Boblen ligner litt på illustrasjonene av sorte hull. Omgitt av en sort kontur og med et glass- eller undervannsaktig innhold som kan brukes som lupe på svært nært hold. En vanlig ettervirkning av netthinneløsning er grå stær og i fjor høst opererte jeg bort den og fikk en ny linse på høyre øye. Endelig var jeg ferdig med det, tenkte jeg. For hva er sannsynligheten for at en skal få enda en netthinneløsning?
Ganske stor faktisk, og i fjor skjedde det igjen. På vei til fotballkamp med min gode venn og FFK-patriot Arne-Rino Bergli, fikk jeg plutselig øye på store «floaters» som sperret for sikten. De var som strenger av tykk, seig olje, sorte med gul-grønne fluorescerende ytterkanter. Når disse danset ut av synsfeltet, var 70-tallsfilteret der igjen og med erfaringen fra forrige gang friskt i minnet, tok vi til venstre i rundkjøringen ved nye Værste-brua i retning legevakta i stedet for FFK-stadion (det ble målløst mot Skeid, uansett). På legevakta ble jeg undersøkt overfladisk, og bedt om å møte ved øyeavdelingen på Moss sykehus dagen etter. Der ble det satt i gang laserbehandling for rift i netthinna av én lege på mandag, en ny på onsdag, før tredjemann fredag tok en telefon til Ullevål. Det var netthinneløsning som sist. Samme operasjon, ikke like vondt, men fortsatt jævlig ubehagelig. Samtidig var det igjen tid for psykedelisk lys og fargeshow mens jeg lå der og anstrengte meg for ikke å bli revet med.
Hva så med innledningen? Hva godt har kommet ut av alt dette? Aldri så galt, osv.
Synsforstyrrelsene inspirerer til nye eksperimenter med foto. Ofte tatt med kameraer eldre enn meg, med småriper i linsene og noen i lakken også. Akkurat som eieren. Eksponeringer kombineres og manipuleres for å gjengi en virkelighet som har et skremmende bakteppe, men er fascinerende i sin annerledeshet. Bildene er ikke direkte gjengivelser av synsforstyrrelsene. Det kan noen andre lage. Det er nok av pasienter som opplever dette vært år, så værsågod. Bildene er ganske løselig påvirket av synsforstyrrelsenes farger og skiftende former, slik jeg personlig opplevde dem. Det er som ellers vanskelig å vite hvordan andre både har og tar det.
Til alle som leser det her – husk å kom deg til en optiker hvis du merker synsforstyrrelser, lysglimt, flytende organismer, «småfluer», softfilter eller noe annet rart. Ikke et vondt ord om blinde, misforstå meg rett, men bedre bomtur enn blind, sier nå jeg.
Bildene, og denne lille teksten, er dedikert til snarrådige optikere, øyeleger og øyekirurgene på Ullevål og andre steder som hver dag bidrar til at mennesker får beholde synet.
