Ostemanden

Jeg elsker ost. Mitt eneste krav er at osten har karakter, særpreg og ikke gir seg ut for å være noe annet enn den er. Stort sett de samme kvalitetene jeg verdsetter hos folk.

​Osten kan være rund, mild, skarp. Hvit, gul, brun eller grønn. Den kan være myk eller hard. Fersk eller gammel. Osten smaker absolutt best om den kommer fra kuer som melkes av omsorgsfulle bønder. Og, ost smaker alltid litt bedre hos Ostemanden i Århus.

​Thomas Lindbjerg er femte generasjon ostemand og ostebutikken heter egentlig Grand Fromage. Innad i familien omtaler vi imidlertid både butikk og ansatte kun som Ostemanden. Det er mange fremragende ostebutikker i Århus, men kun en Ostemand.

​Det er mange år siden første visitt hos Ostemanden. Både apetitt og toleranse for ost i alle fasonger og odører, har bare vokst siden den gang. Jeg var helt i begynnelsen av tjueårene da jeg første gang var med min kjære Marianne på besøk hos hennes emigrerte tante Sidsels familie i Århus. Der var det litt mer sting i osten som ble servert til morgenmad enn hjemlig Jarlsberg, og mens Marianne holdt seg til marmeladen (og for nesen), forsynte jeg meg etterhvert med tykke skiver av Gamle Ole, Oles far og Sorte Sara. Det har blitt mang en dunstende lykkestund med dansk gull i munn opp gjennom årene. Dansk morgenmad kjennes på duften. Et opphold på en campingplass nær Skagen, også det for mange år siden, demonstrerte det på påfallende vis. Jeg var på vei mot campingkiosken sammen med smårollingene, for å kjøpe ferske rundstykker, men det var ikke duften av bakverk som fylte sommerluften. Snarere en sterk stank som minnet om landbruk, gjødsel og tarmgass. Det var imidlertid langt unna både åkre og fellestoalett og forklaringen måtte finnes et annet sted. De to små rettet mistanken mot meg, men jeg nektet enhver skyld og så meg rundt. Svaret ga seg raskt. På rekke og rad satt danskene klare med sine ostetallerkener og summen var altså en pikant osteodør som la seg tungt over campingplassen. Brikkene falt på plass, og det pussige var at avskyen for min del ble erstattet av matlyst i synet av ostelekkerbiskene. Det gjaldt ikke for de små.

​Mens familien har holdt seg til mild gouda, snille franskmenn og italienere, er jeg på en reise i stadig nye, merkelige og utfordrende smaksopplevelser. Dette begrenser seg ikke til danske oster. Jeg diskriminerer ingen. Ikke alt faller like lett i smak, men det er alltid forsøket verdt. Hos Ostemanden finner man det meste.

​Et besøk i Århus uten en tur innom Ostemanden blir ikke helt det samme. Det er imidlertid ikke bare bare å få med seg ost hjem til Norge. Flere ganger har jeg prøvd å snike med noen godsaker ved hjelp av god emballasje og utnyttelse av bagasjerommets hemmelige hulrom. I løpet av tiden bilfergen mellom Frederikshavn og Gøteborg tar, sprer imidlertid ubønnhørlig duften seg fra gjemmested og innpakning. I en slik grad at til og med passasjerer om bord i parkerte biler ved siden av vår, har rynket på nesen og sikkert tenkt sitt. Bilturen hjemover går for åpne vinduer. Passet blir påskrevet, fullt fortjent, men det er verdt det. Tanken på et deilig smørrebrød med en tykk skive ost gjør at kritikken preller av. Utfordringene er derimot ikke over. For vel hjemme dukker spørsmålet opp. Hvor skal osten oppbevares? Kompromisset er at den beholder emballasjen og lagres utenfor huset. Når den skal brukes er det likevel slik at jeg må ta den inn på kjøkkenet, og da er det best å være alene. Ved et tilfelle ble jeg overvunnet av lyst på et grillet ostesmørbrød. Osten var en skarp sveitser, men ikke verre enn at jeg tenkte at det her ville gå bra. Jeg smurte godt med smør på passe tykke hjemmebakte landbrødskiver og toppet med rause ostestykker. Etter noen minutter i grillen kjente jeg det rykke i neseborene. Den tilsynelatende uskyldige sveitseren avga i oppvarmet tilstand en hissig bouquet med distinkte innslag av magesjau og oppkast. Da jeg hørte bilen i grusen utenfor, forsto jeg at gode råd var dyre. Jeg fikk smørbrødene ut av stekeovnen, men da var allerede at familien var på vei inn. Til høylytte mishagsytringer passerte jeg dem kjapt sammen med ostesmørbrødene mine og søkte dekning ute i verkstedet hvor de kunne inntas med andakt.

​Slik er det. Jeg tilgir dem fordi de ikke aner hva de går glipp av. Jeg innser at det er merkelig for uinnvidde å forstå at ost som lukter rumpehull og armkrok, kan smake fortreffelig. Når det er sagt, har også jeg en smerteterskel.

​Tilbake til Ostemanden. Jeg var der sammen med min venn Mikael og vi skulle kjøpe inn noen godsaker til aftensmaden. Barna foretrakk å vente utenfor. Vi hadde allerede vært hos Vinmanden og kjøpt en god gammel portvin. Ostemanden bød på smaksprøver og vi hadde det som fot i hose, da jeg spurte Ostemanden om han ikke hadde en norsk brunost på lur. Jeg sa det i et forsøk på å være vittig, men Ostemanden gikk resolutt mot en av ostediskene, og tok ut en ost i bakre rekke. Den var mer svart enn brun. Nei, sa han og så ned på den rynkete runde osten han holdt opp mot oss. Men, jeg har denne spanske. Vil dere smake? Til tross for at Ostemandens lille butikk var breddfull av duft, og jeg var tett i nesa, var det åpenbart plass til enda et duftlag. Den lille spanjolen trengte gjennom ost, marg og bein. Det var som om en udusjet Antonio Banderas hadde entret butikken, og tiltrakk seg all oppmerksomhet. Vi kunne ikke si nei. Mikael fikk først. Han svelget tungt, lukket øynene og tok den lille ostebiten i munnen. To tygg og han snudde seg resolutt og forsvant ut av butikken. Nå skal det sies at jeg hadde slitt med en bihulebetennelse en ukes tid i forkant, som hadde forårsaker både redusert luktesans og hørsel. Dette kan ha bidratt til at jeg i det jeg tygget i meg osten, ikke kjente dens fulle styrke, men det gikk ikke mer enn noen sekunder før jeg hørte et høyt smell bak i nesa mellom øynene. Plutselig åpnet luftveiene seg og i tillegg fikk jeg hørselen tilbake for fullt. Jeg ble svar skyldig da Ostemanden spurte om den smakte, og tenkte bare på hvor høyt han plutselig snakket. Mikael hadde hentet seg inn og var tilbake i butikken. Ostemanden la Banderas tilbake på plass, mens vi valgte noe mer uskyldig til portvinen.

​En siste ostehistorie. Denne gangen fra New York. Det var i 1998 og jeg mellomlandet der på vei til San Francisco og senere Los Angeles. Jeg skulle delta på en konferanse og arrangøren hadde invitert bidragsytere til en sammenkomst hos seg. Hun hadde oppfordret til å ta med noe tradisjonelt fra hjemlandene våre. Drikke var ikke vanskelig å velge. En flaske Løiten Linjeakevitt. Historien om drikken som fraktes over ekvator og tilbake til Norge, pleier å slå an i utlandet. Men, hva skulle jeg ta med av mat? Jeg skulle være på reise halvannen uke før festen, og dermed kunne jeg ikke ta med rakfisk, sild eller annet som krever kjøling. Spekeskinke syntes jeg var litt kjedelig med tanke på at det skulle komme italienere og spanjoler som sikkert ville ta med både Serrano og Parmaskinke. Da slo det meg at gammelost kunne være et artig innslag i spleiselaget. Den tåler sikkert transkontinental transport, tenkte jeg. Det knudrete ostestykket ble pakket godt inn og lagt i pose sammen med akevitten nederst i ryggsekken. Ombord på flyet krysset jeg pliktskyldigst på skjema for at jeg hadde landbruksprodukter med meg inn i USA, både i form av akevitten og osten. Da jeg landet i New York måtte jeg hente ryggsekken min, for deretter å begi meg til innenriksdelen av terminalen. På vei dit måtte jeg da som nå passere en sikkerhetskontroll. En eldre sikkerhetsvakt spurte om jeg kunne åpne ryggsekken min, og om jeg hadde med noe som krevde fortolling. Jeg svarte at jeg hadde med meg en tradisjonell norsk snaps og en ost. Jeg åpnet sekken og gravde meg frem til posen med delikatessene, og trakk den opp. Da kjente vi det. Sikkerhetsvakten skvatt bakover og utbrøt gettafuckouttahere, i et stemmeleie som ikke levnet tvil om at han mente alvor. Han grep ikke akkurat til våpen, men holdt nøye oppsyn med meg da jeg avslørte innholdet i posen. Jeg fisket forsiktig opp akevittflasken som glinset av brunt gammelostslim, da han tydelig ga uttrykk for at han hadde sett nok. What the fuck is that shit! nærmest ropte han, fortsatt på avstand. It is a traditional Norwegian cheese. It is a delicacy, svarte jeg. Jeg tror ikke han hørte hva jeg sa, men vinket meg videre mens han holdt seg for munn og nese. Heldigvis var dette før 911 og jeg ble ikke lagt i bakken mistenkt for forsøk på biokjemisk terror og sendt direkte til Guantanamo, men kunne haste til nærmeste toalett for å rydde opp i gammelostfadesen. Det ble bare akevitt i spleiselaget, men med en god historie om ost på kjøpet.