Amatører og dilettanter

Jeg husker godt en taxitur i Gøteborg for noen år siden. Vi skulle på konsert med Håkan Hellström. Jeg gikk med krykker og vi var til sammen seks stykker som tok plass i en romslig minibuss. Vi oppdaget raskt at dette var mer enn en vanlig maxitaxi. Innvendig åpenbarte det seg et kombinert rullende diskotek og stand-up-scene for sjåføren bak rattet. I tillegg til bussen styrte han musikk, diskokule, røykmaskin, og leverte simultant en strøm av vitser og humoristiske kommentarer gjennom hele kjøreturen. Det var nesten motvillig at jeg haltet ut av sirkuset på hjul.

​Ute på gaten dreide samtalen umiddelbart inn på sjåførens underholdningstalent, og at han burde hatt et eget show eller til og med fjernsynsprogram. Vi entret Slottsskogsvallen sammen med de 50.000 eller deromkring andre som skulle på konsert. Kontrasten var tydelig. Seks publikummere i bussen. 50.000 i parken. Taxisjåførens underholdningstalent tålte muligens ikke sammenligningen med Håkan Hellström, men hvem vet? Det meste begynner i det små, og jeg husker taxituren like godt som konserten.

I etterkant fikk det meg til å tenke på hva vi regner som å dyrke talent og la det slå ut i full blomst. Premisset vårt var at minibussen på et vis var en for liten scene for ham, og at hans talent burde nå ut til flere. Samme premiss styrer de utallige talentkonkurransene på TV - ukjent talent har en drøm om å få synge for flere enn tante og bestemor og endelig, takket være fjernsynskanalen og dommerpanelet, oppdages talentet endelig av den store verden. Før var en bare et ubetydelig ubeskrevet blad. En amatør. Sangen var bare en hobby. Nå venter verden og de profesjonelles rekker. A Star is Born. En gang amatør, nå ekte artist.

Hva er en amatør? For mange er det et skjellsord. Gjerne slynget ut med trykk på første stavelse. Er det riktig ille nedgraderes du til jævla amatør. Det er egentlig ganske vittig. Jeg var aldri noe talent på fotballbanen. I lagkameratenes øyne var jeg en amatør. Men, det paradoksale er at ingen av mine med- eller motspillere var noe annet enn amatører i betydningen ulønnede. Som skjellsord er amatør hyppig brukt blant fotballfans, selv om det egentlig er proffene som burde skamme seg. I hvert fall mange av dem, med tanke på hvem som betaler millionukelønna deres. I trafikken kan en også oppleve amatørmessig kjøring. Heller ikke her i betydningen ulønnet føring av motorkjøretøy (altså slik de fleste av oss ferdes i trafikken), i motsetning til det de profesjonelle, altså det yrkessjåførene holder på med. Det er fullt mulig å omtale en lastebilsjåfør som amatør, til tross for at han har både logoen til firmaet han kjører for på jakka og komfortabelt fottøy. Også her er amatør ensbetydende med kløne.

​En teaterforestilling på Nasjonalteateret kan ha amatørpreg, mens en amatørforestilling på Grorud kan være proff. Det er med andre ord ikke slik at amatør bare betegner ulønnede aktiviteter eller hobbyer, men i høy grad brukes nedsettende for å vurdere kvaliteten på en innsats eller syssel.

​Mitt foretrukne oppslagsverk, Det norske akademis ordbok definerer “amatør” slik; fra fransk amateur; avledet av latin amare 'elske', grunnbetydning 'elsker av kunst eller vitenskap'.

​Dernest beskriver ordboken betydning og bruk av ordet. Den første betydningen av “amatør”, som ifølge ordboken nå regnes som foreldet (skrevet i røde versaler for sikkerhets skyld) er kunstelsker. Det norske akademi har nok rett i at det ikke er så mange som hadde tenkt på betydningen om jeg hadde omtalt en person på galleribesøk som en amatør. Da hjelper ikke tonefall og stemmeleie. Du hadde sannsynligvis tenkt på vedkommende som noe annet. Som for eksempel en dilettant?

​En “dilettant” er, og vi holder oss i samme oppslagsverk; fra italiensk dilettante, presens partisipp av dilettare 'glede (seg), nyte'. Også her er første eksempel på bruk FORELDET (rødt farevarsel); person som dyrker noe (f.eks. kunst eller vitenskap) for fornøyelsens skyld.

Altså, i eldre tider var amatøren og dilettanten nærmest hedersbetegnelser. I dag er amatøren i beste fall en; person som driver med noe (f.eks. vitenskapelig, kunstnerisk eller idrettslig virksomhet) uten å ha det som levevei. Men, ordet kan også betegne en; person som (på grunn av mangel på kunnskap og erfaring) er klønete. Dilettanten har lidd en enda verre skjebne som en; person som opptrer som fagperson på et område (især i kunst, vitenskap) uten grundig kjennskap, fagkunnskap til det; fusker (i et fag).

Både amatør og halvstudert røver oppgis som slektninger av dilettanten. 

​Språk og ord er levende organismer og mye tyder altså på at både “amatør” og “dilettant” har endret betydning. Dilettant er nok tappet for enhver positiv konnotasjon, men amatør uttrykker ikke nødvendigvis noe negativt i alle sammenhenger. Vi kan fortsatt omtale amatøridrett uten at det virker nedsettende. Man kan være en glad amatør. Amatørfotografen kan være vel så dyktig som den profesjonelle. Amatørskuespilleren kan være god som en profesjonell. Men, som siste eksempel antyder, er det likevel et premiss at det ikke forventes at amatøren er like god som den profesjonelle. Det er bare å prøve selv. Tenk på amatørteater. Tygg litt på ordet og se det så i forhold til teater. Et amatørteater er overraskende gode. Et teater som ikke holder mål spiller som amatører. Å være profesjonell innebærer faglig kompetanse, yrkesferdigheter, tilhørighet til et fag (profesjon) og ikke minst at det er en lønnet yrkesvei. Du gjør det du gjør godt nok til å få betalt for det. Som taxisjåføren som vi anså som for talentfull for sin scene, eller sangeren på talentkonkurransen som først nå tar sin hobby ut av dusjen. 

​Som nevnt tidligere handler ords betydning mest om hvordan de brukes. Mening endres og slik må det være. Derfor har jeg ikke noe håp eller interesse av å skulle bevare, eller rettere sagt revitalisere, den foreldede betydningen av ordet amatør. Det kan imidlertid være litt å lære av den eldre betydningen og hvordan vi vurderer folks aktiviteter. Er det av mindre verdi dersom vi gjør noe for egen fornøyelses skyld (som dilettanten) og fordi hovedmotivasjonen er at en elsker det en holder på med (som amatøren)?

Noen av dere har kanskje hørt om Vivian Maier. Til de som ikke har det, var hun en amerikansk barnepasser som døde 83 år gammel i Illinois. Hun var ugift, barnløs og på sine eldre dager til tider hjemløs. Før hun døde levde hun på kald boksmat og med et minimum av sosial omgang. Hadde dette vært hele historien om Vivian Maier ville de eneste som hadde hatt minner om henne vært barn og familiemedlemmer som hun jobbet for i lengre og kortere perioder i løpet av over 40 år. Vivian Maier etterlot seg imidlertid noe mer. Over 150.000 fotografier, som først ble kjent for verden etter hennes bortgang. Hun hadde tatt bilder gjennom et helt liv. Av barna hun passet. Av folk på gatene i Chicago, New York og på reiser til Europa, Asia og Sør-Amerika. Dokumentaren Finding Vivian Maier, skildrer hvordan hennes fotografier ble funnet og reddet, og endelig kan vises til verden. Historien er fascinerende på mange plan. Mystikken som omga henne som person; var hun fransk eller amerikansk? Var hun en Mary Poppins eller en humørsyk og med alderen til og med ondskapsfull? Var hun bare eksentrisk eller gal? Hva var drivkraften bak hennes fotografier? Hvorfor ville hun ikke dele dem med verden mens hun var i live? Eller, sto det ikke på viljen, men mulighetene?

Dokumentaren anbefales. Det er skrevet biografier og utgitt fotobøker hvor Vivian Maiers talent og blikk for folk, situasjoner og evne til kunstnerisk utforskning kommer tydelig til uttrykk. Det er svært vanskelig å forstå hvilken begrunnelse noen måtte ha for å ekskludere henne fra “det gode selskap”. Det er ikke sikkert at hun selv ønsket en plass der, men det gjelder i så fall mange som “oppdages” etter sin død. Det er trangt om plassen i den etablerte kunstverdenens kanon i en tidsalder hvor “alle” er fotograf. Jeg mener det er fullt mulig å se kvaliteter i Vivian Maiers bilder uavhengig av hennes historie, men jeg mener også at hennes liv viser en lidenskap og et kompromissløst forhold til fotografiet som tilfører bildene en viktig dimensjon. Hun er tilstede, ikke bare i de mange selvportrettene, med Rolleiflex-kameraet foran magen, reflektert i et vindu, speil eller tatt med selvutløser, men også i blikkene til de hun portretterte på gaten. Enkelte av dem ser ikke særlig fornøyd med å bli tatt bilde av, men kanskje var det hennes evne til alltid å kle seg umoderne, hennes lange kropp, hatten og i det hele tatt pussige oppsyn, som gjorde at hun slapp unna. Eller, kanskje barna som hun hadde på slep?

Det er ingenting amatøraktig over bildene til Vivian Maier i nedsettende forstand, men den dype lidenskapen for fotografiet er til gjengjeld til stede gjennomgående. Er det tragisk at hun ikke fikk oppmerksomhet mens hun var i live? Enkelte i dokumentaren opplever det slik. Samtidig er det andre som mener hun hadde avskydd andres interesse. Kan hende hadde hun aldri klart å skape det hun gjorde, om hun ikke hadde fått være i fred. Kanskje var også jobben som barnepasser akkurat det som forløste henne kunstnerisk? 

​Enkelte søker oppmerksomhet. De motiveres av den og får energi til å bevege seg videre. Andre får lyst til å gjemme seg. Mange av oss er sikkert noe midt i mellom. Det vi bør huske er at det ikke bare er de profesjonelle, etablerte, utkårede som fortjener oppmerksomhet. Hvordan skal vi da skille det høye og det lave? Kunst og fiduskunst? Yrke og hobby?

Tilbake til taxisjåføren i Gøteborg. Jeg aner ikke hva som hendte videre med ham, men om hans scene forble partybussen, er det virkelig så tragisk? Det er over ti år siden vår kjøretur, og hvis han har holdt det gående vil han ha gledet tusener. Om han hadde byttet ut taxien med en teaterscene eller et studio, er det slett ikke sikkert at han hadde beholdt den gnisten han hadde i bussen. Kanskje hadde han det, men det er nok av eksempler på at man ikke nødvendigvis blir noe lykkeligere av det. En skomaker må ikke bli ved sin lest, men heller ikke glemme hvor gleden er størst. Kunst uten lidenskap er ikke verdt å bruke tid på. Verken for utøveren eller publikum.