Lost in sanitation
Jeg trives best med enkle løsninger. Særlig gjelder dette sanitærutstyr. Det bør ikke være for spartansk og det må absolutt være rent, men hvis avtredet er utstyrt med klosettskål, enkel spyleinnretning og låsbar dør, er jeg stort sett fornøyd. Min erfaring som turist i Japan for noen år siden, er at de i høyeste grad leverer på renhet. Full honnør for det, men enkle kan de japanske toalettene ikke beskyldes for å være.
Dette er altså først og fremst en historie om mitt ublide møte med avanserte fremmedartede doer, men den begynner med gnikk. Jeg antar at mange av dere ikke er kjent med betydningen av ordet, og at en forklaring derfor er på sin plass. Gnikk skyldes friksjonen som oppstår av at øvre del av lårene gnikkes mot hverandre (derav navnet) eller huden irriteres av harde stoffer som dongeri. Å ja, tenker du kanskje. Eller ikke. Det eksisterer sikkert en mer medisinskfaglig beskrivelse av fenomenet, men i vår familie har det alltid gått under navnet «gnikk». Det er både beskrivende, men har også en irriterende klang som svarer godt til ondet. For det kan nemlig fortone seg som riktig infernalsk og bli utsatt for uhumskheten. Og apropos hete, det er nettopp i varmen gnikk inntreffer hyppigst.
Det var veldig varmt og klamt i Tokyo, august 2014. Mye skulle oppleves og vi tråkket rundt. Forholdene lå med andre ord perfekt til rette for å pådra seg gnikk. Reisefølget Adrian har piperensere til lår og er dermed ikke i den primære risikogruppen. Han var til tross for det svært forståelsesfull da jeg beskrev både fenomenet og status for egen del. Etter min erfaring er den eneste effektive behandling, når faenskapet først rammer, talkum.
Vi befant oss tett på den berømte fotgjengerovergangen i Shibuya. Kjent fra bl.a. Lost in translation, og en av de mest trafikkerte i verden. Det var nok av folk der med andre ord. Etter en kort virring rundt i menneskestimen uten et apotek i sikte, tenkte jeg at det gikk an å spørre inne på en 7-Eleven. Dette var en forholdsvis velutstyrt kiosk og jeg fant både våtservietter og tannkrem i en hylle. Jeg spurte en ung butikkansatt om han ikke også hadde baby powder, men han ristet på hodet. Da jeg forhørte meg om han kjente til et apotek i nærheten, tenkte han seg om, sa noe til sin kollega og vinket meg med seg. Han hadde foreløpig ikke sagt et eneste ord til meg, men gikk i høy hastighet ut av kiosken og inn i mylderet utenfor. Jeg tenkte at han skulle stanse og peke meg i riktig retning, men han bare ledet an. Etter noen kvartaler, bremset han og tok av seg 7-Eleven-skjorta, før han igjen akselererte. Nå iført en mer anonym t-skjorte. Vi gikk og gikk, og jeg tenkte at nå måtte vi vel snart være der. Da vi kom til inngangen på et varemagasin, stanset han endelig og så på meg. Han gjorde et kort nikk, og jeg nikket etter beste evne tilbake. Før han gikk inn i varemagasinet. Fortsatt med meg på slep. Vi kjørte en rulletrapp. Så en til. Og enda en, hvis jeg ikke husker feil. Der oppe så jeg nå endelig et apotekutsalg. Ledsageren stanset nok en gang opp. Nikket dypt, og før jeg fikk sagt noe annet enn et kort arigato gozaimasu, hastet han avgårde. Jeg fikk kjøpt mitt talkum, takket være den eksepsjonelle ekspeditøren.
Nå kunne jeg finne meg et toalett, pudre meg nedentil og nyte resten av kvelden. Den ble lang og siste stopp var en bitteliten karaokebar hvor vi ble husvarme nok til at vi ga oss til å lære bort tradisjonelle norske folkeviser til stamklientellet. På et tidspunkt var til og med bartenderen ute av lokalet, men vi klarte oss godt på egenhånd. Dagen derpå kom og etter en rask dusj, pudring og tannpuss, satt vi kursen mot nærmeste frokostservering. Det var ikke noe mer eksotisk enn en Subway-restaurant med en meny som heller ikke bød på noen overraskelser. Baguettene med og uten laktose, ble inntatt hurtig med rause slurker kaffe, og som sedvanlig på den tiden av døgnet krevde naturen sitt. Det var kun et toalett på restauranten og som eldst fikk jeg gå først. Noen goder skal man ha. Jeg satt meg godt til rette og gjorde mitt fornødne mens jeg lot meg fascinere av den fyldige instruksjonsplakaten som beskrev toalettets funksjoner og ulike knapper. I tegnenes rike er det ikke spart på illustrasjoner og symboler som skal gjøre livet enkelt også for oss fremmede. Jeg hadde inntil da vært tilbakeholden med å eksperimentere for mye med alle funksjonene jeg hadde oppdaget at japanske toaletter var utstyrt med, og nøyd meg med å spyle ned etter endt oppdrag. Det kunne være krevende nok å finne riktig knapp for det. Jeg må understreke at både hotellklosettet og instruksjonsplakaten gjengitt på illustrasjonen som følger denne teksten, var av det enklere slaget. Det var åpenbart at Subway hadde gått for versjon 2.0. Jeg følte meg imidlertid dristig, kanskje inspirert av nattens karaoke, og spesielt fristet av å teste ut dusjfunksjonen. Jeg kikket på plakaten, og så ned på sidepanelet på klosettet. Spraysymbolet kunne ikke misforstås. Jeg kastet meg ut i det og trykket. Ut av skålen kom en liten stang med et dusjhode. Hvor er du på vei, da? tenkte jeg, da den brått stanset og en tynn, men overraskende sterk stråle ble slynget ut i en perfekt bue ned i boksershortsen min. Det tok noen sekunder før jeg reagerte, men da strålen bare fortsatte og katastrofeomfanget gikk opp for meg, begynte jeg frenetisk å trykke på samtlige tilgjengelige knapper. Det tok nok ikke lang tid før stangen trakk seg tilbake inn i toalettet, men skaden var ugjenkallelig gjort. Mellom anklene mine var boksershortsen nå fylt med en tyntflytende gråhvit talkumgugge. Jeg kikket irritert ned på toalettet og så at knappen jeg hadde trykket på var rosa. På andre side var en blå, og jeg innså at det måtte være en hun- og hanknapp. Takke meg til kjønnsnøytrale løsninger. Jeg var heller ikke i stand til å finne riktig knapp for å spyle ned etterlatenskapene, og ga opp. Det var bare å innse. Jeg var lost in sanitation. Jeg kunne ikke annet gjøre enn å få av meg underbuksa. Den hadde gjort sitt, og jeg kastet den i en søppeldunk under servanten. Jeg tok opp talkumboksen fra sekken, pudret meg og fikk på meg dongeribuksa. Adrian var allerede halvveis på vei inn da jeg kom tilbake til bordet vårt. Jeg fikk derfor ikke advart ham om hva som ville møte ham der inne. Svett og underbukseløs satt jeg og ventet. Det tok imidlertid ikke lang tid før den umiskjennelige lyden av brekninger gjallet ut fra avlukket. Høye, dype og grufulle lyder fylte restauranten. Lukten og synet som møtte ham der inne ville nok ha fått det til å vrenge seg for den mest hardføre sjøulk. Først takk-for-sist-hilsenen nede i klosettet og så synet av den våte, seige boksershortsen i søppeldunken, ble rett og slett for mye.
Subway-betjeningen forsøkte å unngå stirring, men panikken lot seg ikke skjule. De hadde nok vært bekymret for meg der jeg satt og svettet, og den lange blekgrønne som subbet ut av toalettet gjorde ikke saken bedre. Jeg foreslo at vi bare kunne gå først som sist. For vår del hentet vi oss raskt inn og etter en kort oppgradering på hotellet var vi klare for en ny dag i storbyen.
Subway-restauranten måtte derimot sannsynligvis stenges. Etter at gjerningsmennene forlot fasilitetene antar jeg at betjeningen slo alarm til nødetatene om oppkast, klissete undertøy, hvitt pulver på gulvet og en gjennomtrengende stank verre enn noe noen av dem kunne forestille seg. Beredskapstroppen ankom etter kort tid iført beskyttelsesdrakter og masker for full desinfisering. Sperrebånd ble satt opp og saneringsarbeidet påbegynt. Kanskje var skadene for omfattende til at restauranten kunne gjenåpnes? De traumatiserte ansatte ble aldri seg selv igjen. De hadde smurt sin siste baguette og forfalt til sake og det som verre er.
Alt på grunn av unødig avanserte toaletter.
