Trening på blå resept?

Jeg har en kronisk sykdom, men fungerer i hverdagen takket være skolemedisin, kirurger i elitedivisjonen og den norske velferdsstaten. Egeninnsats betyr imidlertid også noe, og siden jeg verken er medisinutdannet eller farmasøyt, har jeg lyst å dele noen betraktninger om egne erfaringer med trening, et hjertesukk og avslutningsvis en liten ønskeliste til politikerne inn mot det kommende valget. 

Min diagnose heter psoriasisartritt. Det er en autoimmun, inflammatorisk leddsykdom som rammer enkelte med hudsykdommen psoriasis. Ledd, sener og bindevev angripes, og gir smerte, stivhet, hevelse og redusert bevegelighet – særlig om morgenen. Uten behandling kan sykdommen føre til nedbrytning i leddene. Jeg fikk diagnosen for 15 år siden og har gjennomgått flere operasjoner og ulike medisinske behandlingsløp. Jeg har vært helt og delvis sykemeldt i perioder. Nå venter jeg på nytt kjeveledd etter at det gamle ble fjernet for seks måneder siden, men er i god form og ved godt mot.

Det har ikke vært lett å legge bort løpesko, squashracket og skiturer med barna. Det er tungt å måtte sette karrieren på vent fordi man har nok med å holde hodet over vannet. For et drøyt år siden var både kroppen og psyken i fryseboksen etter ankeloperasjon, påfølgende knekirurgi og medisin som hadde sluttet å virke. Heldigvis fikk jeg innvilget rehabiliteringsopphold på Bakke i Halden, og det ble et vendepunkt. Her kom jeg i gang med tilpasset trening som jeg har klart å holde fast ved. Nå er jeg lettere både i kropp og sinn. Takket være ny medisin og kneprotese, men også egeninnsats og tøffe prioriteringer.

Men aldri så bra at det ikke er noe å pirke på. Her kommer hjertesukket: Jeg er delvis sykmeldt, og trener da jeg egentlig skulle vært på jobb. Det betyr at jeg er en av dem som sykler, går på ellipsemaskin og trener med vekter, i stedet for å ligge under dyna bak lukkede gardiner. Det finnes folk som mener jeg burde skamme meg. Debatten blusser opp med jevne mellomrom: «Er du frisk nok til å trene, er du frisk nok til å jobbe.» Vi hører snakk om misbruk av velferdsordninger og skattebetalernes penger. Et av flere problemer med det argumentet er at jeg aldri har møtt en lege, fysioterapeut eller fagperson som støtter det. Tvert imot roser de meg for innsatsen. Treningen holder meg i arbeid, styrker muskulaturen og gjør meg bedre rustet til å leve med smerter. Det er ubehagelig å trene, men det er faktisk lettere å tåle og omfavne (spør hvilken som helst langdistanseløper) selvpåført smerte, enn den jeg ikke har kontroll over – spesielt når alternativet er sterke smertestillende medisiner, tungsinn og utenforskap.

​Kanskje burde vi snakke mer om hva det egentlig vil si å «være syk». En mann på min alder ble ufør. Dette førte ham til isolasjon hjemme på dagtid for ikke å vekke mistanke hos naboene. Han turte ikke gå ut før det ble mørkt, av frykt for å bli sett som en trygdemisbruker, selv om også han var anbefalt daglige treningsøkter av medisinske årsaker.

​Er det slik vi vil ha det? At syke mennesker skal skjule seg fordi de prøver å holde seg aktive?

​Hvis du sitter på ergometersykkelen og tenker at noen burde vært på jobb i stedet for treningssenteret – hva med å slå av en prat? Kanskje får du høre om trening som gir helsegevinster, som sparer samfunnet for kirurgi og psykiatri. Kanskje bidrar aktiviteten til økt livskvalitet – og verdighet – for både den som trener og menneskene rundt.

​For ti år siden var jeg på behandlingsreise i regi av Rikshospitalet. Turen gikk til Igalo i Montenegro og inkluderte varierte behandlinger og trening. Den gangen hadde jeg også vært satt ut av spill etter en nakkeoperasjon, men oppholdet i Montenegro ga meg nye verktøy for å takle hverdagssmerter og motivasjon til trening - ikke minst takket være at jeg møtte andre i tilsvarende situasjon som meg. Det er imidlertid i hverdagen behovet er størst. Jeg er privilegert med en støttende familie og venner, men ikke alle har det. Både i Montenegro og på Bakke, møtte jeg folk som må leve med sin sykdom i ensomhet, og de har i denne sammenhengen som så mange andre, lett for å bli glemt. Her er min ønskeliste til politikerne:

​Styrk folkehelsen i hverdagen. Fysioterapeuter, ernæringsfysiologer og fagpersoner må ut i kommunene, også som støttespillere for dem som ikke er under behandling og som ikke har relasjoner og nettverk rundt seg.

​Gi skattefradrag for medlemskap på treningssenter - gjerne universelt, men primært for grupper som kan dokumentere diagnoser hvor trening fungerer som behandling.

​Innfør gratis trening på frikort for dem med lav inntekt og dokumentert helsemessig behov.

​Det er mange som lever med kroniske smerter og likevel står i jobb. For noen av oss er det trening som gjør det mulig å bidra. Jeg håper å være en del av arbeidslivet i mange år til. Med riktig balanse mellom jobb, trening og hvile, tror jeg det er mulig. Jeg kommer aldri til å skamme meg over å leve et aktivt liv – selv med vondter, sykmelding og mulig uføretrygd.

Dette innlegget ble publisert på Fredriksstad blad 15. mai, 2025. Det ble også sendt direkte til medlemmene i helsekomitéen på Stortinget. Kun Seher Aydar fra Rødt svarte.