Utenfor allfarvei

Jeg trives godt utenfor allfarvei. Så lenge jeg ikke føler meg helt bortkommen. Da kan jeg bli både utrygg og usikker, men små kontrollerte avsporinger er aldri feil. I hvert fall i etterkant. Jeg vet ikke om uttrykket allfarvei er kjent blant de yngre, og det er heller ikke sikkert alle eldre kjenner opprinnelsen til begrepet. Slik er det med veldig mange ord og uttrykk, og da er det godt å kunne ty til oppslagsverk som Det norske akademis ordbok. Her leser jeg at allfarvei kommer av det gammeldanske (som mye annet godt) ordet adelfarwei som betyr “hovedvei”. Vi kunne med andre ord ha sagt utenfor E6, eller motorveien, eller autobahn, som erstatning for allfarvei. Det brukes i overført betydning om å befinne seg i upløyd mark og å trosse hovedstrømmen. I bibelen, nærmere bestemt i Matteusevangeliet, kapittel 7, vers 13, brukes Den smale vei som motsats til Den brede vei. Den brede er enkel og lett framkommelig, men egentlig brolagt av djevelen, full av faen som han er. Den smale veien er motsatt utfordrende og uasfaltert, men samtidig den rettferdige og godtfolks vei. Det er ikke nødvendigvis riktig, selv om det står i bibelen, men det er i det minste bevis på at mennesker i lang tid har brukt bilder med utspring i samferdsel for å si noe om livet som sådan. Det peker også på at mennesker også har satt pris på omveier og ikke alltid velger mest effektive vei til målet.

Skal du til Oslo for å delta på et møte, velger vi likevel gjerne allfarvei. Begrunnelsen er at du da når ditt avtalte møte klokka 09.00 med større sikkerhet enn å ta en omvei om Mysen eller Horten. En viss risiko løper du imidlertid også ved å velge adelfarwei E6 eller Østfoldbanen og VY. En omvei utenfor allfarvei kan faktisk vise seg å være det raskeste alternativet når det kommer til stykket. Det kan også hende at det du trodde var allfarvei blir til en opplevelse langt utenom det vanlige. I mitt tidligere liv som pendler, den gang VY het NSB, var jeg en morgen på vei med toget nordover. Jeg småduppet som vanlig mellom søvn og halvvåken tilstand, da et smell rykket meg tilbake til virkeligheten. Toget bremset, og den vanlige forundringen fylte vognen da uforutsette stans inntraff. Etter en stund ble det opplyst om at kjøreledningen hadde falt ned, og at vi bare skulle avvente situasjonen. Vi ventet i stillhet. Så kom konduktøren, og ba oss om å gå ut av toget. Det var jo litt uvanlig, og jeg måtte spørre en av medpassasjerene om hvor vi befant oss. Han trodde vi var et sted mellom Ski og Oppegård, men også han var usikker. Vi ble ledet langs togsettet og forbi lokomotivet. Her organiserte konduktøren oss på rekke, og da han var fornøyd med oppstillingen fortalte han at vi nå skulle gå til Oppegård. Jeg er ikke sikker på om han blåste i fløyta og viftet med flagget, da vi begynte vandringen, men husker veldig godt at jeg lagde lokomotivlyder da vi marsjerte langs skinnene. Alt i alt, satt i hvert fall jeg pris på fot for tog-erstatningen, selv om jeg ikke var på plass i kontoret på Blindern før nærmere lunsj. Dette var en opplevelse utenfor allfarvei langs allfarvei, og bevis på at underlige situasjoner kan dukke opp selv på tilsynelatende alminnelige hovedferdselsårer. 

Selv om allfarvei er vel og bra i hverdagen, når den fungerer som den skal og sørger for at du rekker møtet klokka 09.00, er det mitt inntrykk at mange som meg ønsker minst mulig av den når vi skal på ferie. Vi skal helst unngå pakketurer, pakketurister og annet pakk på tur. Destinasjonene skal være autentiske, ubesudlede, rustikke og romantiske. Vi ønsker å gå i ett med omgivelsene og for all del ikke avsløres som turister. Problemet er at det verken er så lett å finne steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu eller å kamuflere sin egen turiststatus.

For noen år siden var ferien lagt til Rapallo på den italienske vestkysten rett syd for Genova. Liguriakysten har mye å by på og vi lot oss lokke av beskrivelser av; “kritthvite strender”, “kneisende klipper”, “byer som klatrer langs åssidene” og lignende flatterende skildringer. Dette var ikke første gang vi besøkte Italia, og vi lar oss lett sjarmere i møte med kneisende italiensk natur, historie, mat eller annen kultur og kunst. Tett på Rapallo ligger postkortskjønne Portofino, og et lite stykke lenger syd Cinque Terre, de fem landsbyene som i tillegg til nasjonalparken rundt er oppført på UNESCOS verdensarvliste.

Fly var bestilt til Bergamo, med buss og tog videre til først Genova og deretter Rapallo. Vi skulle være borte i 14 dager og tanken min var at god planlegging ville bety ditto økonomistyring. Leiebil i to uker var for dyrt. Familien på fem reiser ikke lett og vi ville ha trengt noe langt større enn en Fiat Panda for å få plass til alt pikkpakk. De som er kjent med slikt, vil vite at prisforskjellen øker i tråd med bilens lastevolum, og derfor ble det kollektivtransport på oss. 

Det føltes om ikke annet i tråd med målet om å begi seg utenfor allfarvei, der vi måtte spre oss i togvognen for å få plass til all bagasjen og pådra oss misbilligende blikk fra pendlere som ble dultet til av svette turister (oss) og enorme Samsonite-kofferter på hjul. Ambisjoner om å gå i ett med omgivelsene ble oppgitt, og stemningen var ikke helt i vater da vi ankom Rapallo. Det ble gjort hastevedtak om å ta to taxier fra stasjonen til hotellet, og allerede da begynte det å ane meg at det muligens kunne ha vært like greit å ha leid en SUV på flyplassen. Hotellet var bestilt gjennom Booking.com. Et familierom med hybelkjøkken, to soverom og ekstraseng. Alt stemte unntatt ekstrasengen. Det var imidlertid ingen bagatell og viktig for at alle skulle ha et greit utgangspunkt for å nyte to uker på den idylliske Liguriakysten. Mens resepsjonisten forsøkte å forklare meg hvorfor det ikke holdt å registrere at man er fem personer og ønsker ekstraseng på Booking.com, selv om det også bekreftes i bestillingen, men at vi måtte betale firetusen ekstra for madrass til minstemann, kjente jeg den ubehagelige følelsen av at gjør-det-selv-gjør-det-billigere-argumentene mine mot pakketur og allfarvei dunstet vekk som dugg for aftensolen.

Solnedgangen var for øvrig godt skjult for oss. Fra vår “franske” balkong var havgløttet så smalt og fjernt at det krevdes periskop eller svært god fantasi for å øyne noe som minnet om salt middelhav. Heldigvis er ikke familien Weel Kreutz noen som lar seg henfalle til hengemyr og tungsinn i alt for lange perioder om gangen, så etter at vi hadde fått stablet oss på plass i familierommet, kom vi oss kjapt ut for å se mer av byen og få noe å leske oss på før middag. Noen bobler med alkohol til oss voksne og bobler uten til ungene gjorde som sedvanlig underverker og både uforutsette utgifter og strabasiøs transport var nå glemt. Det skulle imidlertid ikke ta så lang tid før reisebudsjettet igjen ble utfordret av realitetene på rivieraen. 

Etter en god natts søvn var vi klare for en dag på stranden, og vi pakket med oss solkrem og nødvendigheter for så å sette kursen mot en egnet badeplass. Vi tok livet med ro og det var allerede liv og røre langs strandkanten da vi kom dit. Rapallo har, som de fleste italienske badebyer jeg har vært i, noen offentlige strender hvor det bare er å legge seg til rette med liggeunderlag og egen parasoll, og private seksjoner hvor solstoler og parasoller må leies. Det tok ikke lang tid å fastslå at familien på fem var fem for mange for den offentlige stranden som var på størrelse med en halv basketballbane. Det skal heller ikke underslås at vi trives best på egen solstol da vi først legger oss til rette for en dag på stranden. Det så riktig så ryddig og fint ut på den utvalgte badeplassen. Minstemann tok på det tidspunktet såpass liten plass at det fikk holde med to dobbeltsenger med tilhørende parasoller. Den eldre damen ved innsjekkingen skulet på meg over de avlange solbrillene og sa hest, ottanta euro. 80 euro. Oh shit, tenkte jeg så høyt at hun kan ha hørt det. Problem, mister? spurte hun. No, no, no, svarte jeg på mest overbevisende italiensk. Nessun problema, signora. Jeg dro kortet, og kjente på ny smerten. Ble det dyrt, spurte Marianne da vi inntok sengene, og motvillig måtte jeg innrømme at jo, det ble ganske dyrt, og at vi neppe ville ha råd til å ligge her hele ferien. Barna var imidlertid fornøyd og ga seg i kast med badingen. Det gjorde vi også, sammen med noen tusen andre. Det var trangt om plassen, men hvis en snudde ryggen til havet og rettet blikket skrått opp mot byen som klatret opp de grønne kneisende åssidene, var idyllen gjenopprettet. Slik sto jeg et øyeblikk, helt til Aksel som den gang var rundt ti år, dro meg i shortsen og lurte på hva det var som fløt i vannet rett ved låret mitt. Et godt brukt damebind, fikk meg opp av vannet og vi ble enige om at det var tid for lunsj med innlagt familieråd.

Erfaringene fra første dag på ferie antydet at reisekassa neppe ville holde stort mer enn ut første uke. Strendene i byen var overfylte, vannet var grumsete og det fløt sikkert verre ting der enn bind. Men, løsningsorienterte som vi er, tenkte vi alternativer. Vi kan jo begi oss utenfor allfarvei, og gode råd trenger ikke være dyre, sa jeg og foreslo at vi kunne ta toget til en av nabobyene hvor det kanskje var billigere å legge seg til. Hvorfor kan vi ikke bare leie en bil, ble det innvendt, men jeg holdt på mitt og viste til budsjettet. Vedtak ble fattet, og vi gledet oss allerede til neste dags eventyr da vi gikk tilbake til de dyre solstolene mette og fornøyde. Togbillettene var omtrent halve prisen av hva det ville kostet å leie en bil, og jeg passet på at alle fikk med seg det, før vi gikk ut på perrongen for å vente. Ganske snart kom toget og vi kom oss ombord med håndklær, badebukser, oppblåsbar alligator og piknikkurv. Vi fant oss en kupé og ganske snart kom konduktøren. Han gransket billettene, før han ristet på hodet. You are on wrong train, sa han. No, no, no, svarte jeg, og forklarte hvilken by vi skulle til. But this is another company, svarte han. You have to pay fee and tickets. Vi hadde altså gått ombord på et tog tilhørende et annet selskap enn det vi hadde kjøpt billett til. Konduktøren regnet og endte på omkring 50 euro. Det var billetter, samt en avgift for ikke å ha hatt billett ombord. Han ville ha betalt kontant, og var knapt ute av kupéen før Marianne anklaget ham for å stå i ledtog med mafiaen. Jeg for min del ergret meg mest over at vi for dagens samlede utgifter, fint kunne ha leid en middels stor bil, og allerede ha parkert den ved en ubesudlet liten strand omringet av idylliske kneisende kuller. Stranden som møtte oss var ikke akkurat ubesudlet, men fin nok til at korrupte konduktører og tanken på leiebil etterhvert falmet bort. 

Tilbake i Rapallo gikk vi langs strandpromenaden, og la merke til badebåtene som lå der. Vi sjekket pris og ble enige om å kombinere en tur innom Portofino med bading og lunsj i Bagni San Fruttuoso. De av dere som har sett Rob Brydon og Steve Coogan i filmen The Trip to Italy (2010) vil dra kjensel på San Fruttuoso, hvor de ender sin båttur med et måltid mat, solnedgang og tid for ettertanke. Det er stille, uberørt og idyllisk. Med fare for å høres ut som en gledesdreper. Dette er filmens og fantasiens San Fruttuoso. Virkeligheten skulle fortone seg ganske annerledes. Vi bega oss igjen ut med godt mot og drømmen om den ubesudlede stranden gjenopplivet. Det var nok å se underveis. Portofino er akkurat så vakker som på postkortene, men vi antok at prisnivået der var mer tilpasset de som lot seg frakte i rib fra lystyachtene sine av store sortkledde menn med samband plugget til øret. En av de største skipene der ute tilhørte Steven Spielberg og vi funderte om ikke han kunne hatt en baktanke med å skape vannskrekk og holde strendene tomme da han lagde Haisommer. Kanskje hadde planen hele tiden vært å ligge ute i den svære svarte yachten og ha all idyllen for seg selv. Sammen med haiene da. I så fall hadde planen vært mislykket, humret vi ombord i den overbefolkede lørja. Vi putret videre og ankom etterhvert San Fruttuoso. Det var lite som minnet om stille andakt i klosteret som holder til der, eller filmens rolige badestrand. Vi kom oss i land, med stråhatt, medbragt alligator og det hele, og forsøkte å finne noen smutthull hvor vi kunne slå oss ned. Det viste seg raskt umulig å finne et sted med plass nok til hele familien samlet, og knapt nok et smutthull hvor jeg kunne få lagt meg til uten å trenge inn i intimsfæren til andre solbadere. Marianne tok raskt en beslutning på vegne av fellesskapet og vi hastet tilbake til badebåten. Vi rakk den akkurat da den skulle kaste loss, og vi var på vei tilbake. Da vi kom til siste stopp før Rapallo, Santa Margherita, også den med en offentlig strand, bestemte vi oss for å gå i land der. Her var det litt bedre plass til oss, og vi fikk badet fra oss denne dagen også. 

Noen av oss begynte å bli ganske svidde av solen, og vi bestemte derfor at vi kunne ta en utflukt som ikke involverte bading neste dag. Valget falt på Cinque Terre. Leiebil ble igjen foreslått, men jeg holdt nok en gang på mitt og forsvarte det nå med at vi nå hadde lært at vi ikke bare kunne sette oss på hvilket som helst tog, men sørge for at logoen på toget matchet navnet på billetten.

Vi kom oss opp tidlig om morgenen, og vi tok plass i et fullsatt tog på vei mot Vernazza, en av de fem landsbyene kjent fra postkort og Instagram. Vi var forberedt på at vi ikke kom til å traske alene gatelangs i idyllen, men da samtlige passasjerer reiste seg for å gå av toget ved ankomst i Vernazza, ble det åpenbart at vi måtte stålsette oss. Vi vandret rundt og det var allerede veldig varmt. Etter en stund i stimen, la jeg merke til at Marianne var i ferd med å tørke ut og fikk satt henne i skyggen. Sammen med Irma og Aksel sprang jeg avgårde for å fylle på med vannforsyninger. Det hjalp til dels, men heten var imidlertid nå så intens at det eneste vi kunne gjøre var å komme oss ut i vannet. Heldigvis hadde vi med oss badebukse og håndkle, og vi kom oss ut i havet for nedkjøling. 

Med bading kommer som kjent sulten, og vi måtte igjen trenge oss inn i de trange gatene for å finne plass til fem på en restaurant. Det er ikke alltid så enkelt, og Vernazza var intet unntak. Vi beveget oss nærmere og nærmere stasjonen, da vi til slutt endte opp på et gatehjørne som neppe har funnet vei til noe postkort, med hver vår uinspirerte pizza. Familierådet fattet enstemmig vedtak om å ta toget tilbake til Rapallo, men vi måtte finne oss i å vente en drøy halvtime før neste avgang. Der oppe sto vi i en stadig voksende stim av mennesker, hvor skravling ble akkompagnert av en lirekassespiller som sammen med sin tobeinte hund, begge iført hatt, tjente til livets opphold. Kaoset føltes komplett.

I morgen blir det leiebil, sa jeg i toget på vei tilbake til Rapallo, og mottok umiddelbart bifall.

Med leiebilen på plass reiste vi både på og utenom allfarvei. Vi besøkte kjente steder som Lucca og Pisa og var innom småbyer med navn vi har glemt. Vi kom oss til, om ikke uberørte strender, så i hvert fall badeplasser uten sanitærbind og kondomer. Vi holdt oss i tråd med bibelen til smale veier, og opplevde dem egentlig som mindre utfordrende enn autostradaen med dets mange bomstasjoner og fartsdemoner. Feriebudsjett hadde sprukket ettertrykkelig allerede, og vi trøstet oss med tanken på korrupte konduktører, overopphetede togstasjoner og surt lirekassespill i den luftkondisjonerte Fiat Pandaen.

Oppe i fjellene, bortenfor strendenes ståk og støy, er Italia på sitt aller beste. Tempoet er roligere, maten smaker bedre og folk tar seg tid til en prat selv om de ikke kan engelsk. Det er da en må innrømme at det virkelig har noe for seg å unngå de mest turisttette attraksjonene. Det er alltid en god grunn til at noe blir en attraksjon. Det er absolutt verdt å besøke både Cinque Terre og det skjeve tårn i Pisa. Det er imidlertid deilig å ha det unnagjort, og så kjøre bilen til et annet og mer fredelig sted uten så mye turistståk. Men, misforstå meg rett, som de sier. Jeg har ingen illusjon om å være noe annet enn en turist selv.

I min familie er vi blond og blondere. Legg til at jeg gjerne ikler meg en skyggelue, eller stråhatt hvis de andre tillater det, og ivrig knipser i vei med et lite diskret speilreflekskamera, og du forstår sikkert at vi ikke har så lett for å gå i ett med omgivelsene. Mange har sterkere aversjoner mot turister enn jeg har, og vil nødig oppfatte seg selv som en. Akkurat det forundrer meg. Hvordan kan ikke-italienere (les nordmenn) som reiser til Italia oppfatter seg som noe annet enn turister? Hvor kan vi unngå turister, spør de på Facebook-grupper forbeholdt elskere av Italia. For meg virker spørsmålet veldig selvutslettende. Det har sikkert noe med hva de legger i ordet turist. Det de egentlig spør om er hvor de kan unngå rosa menn i begynnelsen av 50-årene med et speilreflekskamera hengende rundt halsen og stråhatt på hodet. Ikke sånne turister som dem selv. Min erfaring er imidlertid at de som elsker Italia også har litt vansker med å gå i ett med omgivelsene. Hvis du for eksempel er i Roma, hvor jeg liker meg godt som turist, er det ikke så vanskelig å verken se eller høre dem, der de ruller vinen rundt i glasset, snuser og ruller og snuser litt til. Det slurpes og smattes, og rundt bordet ventes det i andakt på at den utvalgte gir et anerkjennende nikk til kelneren og tilkjennegir dommen; very good. Før første skål er unnagjort deles bilder av glass og trutmunner på rekke og rad. 

På vår foreløpig siste ferd i samlet flokk, gikk turen til Sicilia. Temperaturene nådde slike høyder at selv de mest varmeresistente av oss måtte innrømme at det var i varmeste laget. Redningen var leiebil og vi ga oss til å utforske dalstrøkene innafor. Her var temperaturene passe, roen til å ta og føle på og enkelte av oss kunne ikke unngå lydsporet av Morricone da vi virkelige valgte smaleste sti og priste oss lykkelige over at vi hadde valgt småbil til tross for at det ble noe trangbodd i baksetet. Da bilen var parkert og vi ruslet rundt i folketomme gater, var det som om leiebilen var en tidsmaskin som hadde tatt oss tilbake til en fjern fortid. Men, til tross for all autentisitet og følelser av å kjenne seg harmonisk og til og med en tilhørighet. Vi var turister på tur, langt utenfor allfarvei, noe blikkene fra de få lokale innbyggerne som skottet på oss fra bak gardiner og sprosser vitnet om.

Det jeg lurer på er hvordan andre nordmenn på tur, akkurat der og da på slike steder, ikke føler seg som turister, med eller uten kamera på magen? Jeg innrømmer det uten skam, og inviterer andre til det samme. Ifølge tidligere nevnte Det norske akademis ordbok er en turist en “person som reiser for fornøyelsens skyld”. En reiser ikke for å annektere, okkupere eller dominere, men av pur glede. Jeg er turist. Og, jeg trives best med leiebil, akkurat sånn passe utenfor allfarvei.