Innbilt renhet?

Jeg liker å vaske meg. En varm dusj om morgenen eller etter trening, og jeg føler meg som et nytt menneske. Det gjør noe med selvtilliten å møte en ny dag, velduftende og blank i pelsen. Har jeg levd på en livsløgn?

Kroppsvask har en lang historie, ikke bare for denne 53-åringen, men helt tilbake til menneskelig sivilisasjons opprinnelse synes det å ha vært kort vei til en badestamp. Jeg har blitt oppdratt til å sette pris på gode vaskevaner. Veien hit har imidlertid ikke vært uavbrutt. Etter å ha glemt gresk-romersk badekultur og det som enda eldre var, fikk middelalderens europeere for seg at bading var noe fordervelig og farlig. Blant de velbeslåtte erstattet pudder etterhvert såpe og svamp, og sammen med store doser parfyme kan vi bare tenke oss hvordan det var å utsette luktesansen for et rendez-vous med Ludvig den fjortende og hans undersåtter. Såkalte primitive som var mer opptatt av vannets rensende kvaliteter, må ha blitt rystet over deres koloniherrers hygieniske vaner og mest av alt stank. Jeg husker hvordan jeg som barn så Shogun. Noe av det som festet seg mest var hvordan de europeiske stinkende sjøfolkene fremsto i de polerte japanernes neser. Jeg vet ikke hvorfor nettopp dette gjorde så sterkt inntrykk, men innrømmer uten blygsel at jeg foretrekker såpeduft fremfor mer kroppslige dunster. Det må også sies at jeg anså dette som temmelig allment akseptert.

Etter å ha lest Aftenposten på lørdag er imidlertid tingenes tilstand ikke så enkel som jeg har trodd. 

– Jeg har erstattet dusjing med bading i Oslofjorden én gang i uken, sier den kjente podkastverten.

Den kjente podkastverten er Wolfgang Wee. Fulle folk og kjente podkastverter skal en ta med en klype salt, men her er det ikke bare Wee som har kastet seg på en ny trend, selvutnevnt fenomenolog som han er.

Aftenposten har i lengre tid, samvittighetsfullt dekket det norske folks besettelse av isbading, men i Wees tilfelle handler saken mest om at han ikke har dusjet på et år og synes det går bra. Det lukter (ifølge ham selv) ikke vondt av ham, psoriasis er kurert og han føler seg ren nok. Wee om det, men avisens journalist er samvittighetsfull i sitt samfunnsoppdrag og tar med seg podkastfenomenologens anekdotiske betraktninger til ekspertisen for faktasjekk.

– Dusjing er ikke viktig for helsen vår. Huden vår klarer seg selv. Vi skifter jo ut overhuden én gang i måneden. Det er det som er flasset vår, og derfor vi holder oss rene, sier Jan-Øivind Holm, tidligere overlege ved Rikshospitalet og førsteamanuensis ved seksjon for hudsykdommer ved Universitetet i Oslo til Aftenposten, og fortsetter slik:

«Ifølge Holm er dagens overdrevne dusjing kun et kulturfenomen, og handler om mentalhygiene og innbilt renhet.

 – Hudbarrieren består av et tettpakket lag av fett og proteiner. Ved mye kontakt med vann vil denne barrieren ødelegges, med risiko for hudinfeksjoner for sopp og bakterier, sier han.»

 Jeg skal ikke gjøre meg dummere enn jeg er. Det finnes nok av dem som beskjeftiger seg med det for tiden. Det er ikke nytt for meg at overdreven dusjing kan være problematisk, men er Holms syn på full kroppsvask som “innbilt renhet” virkelig opplest og vedtatt kunnskap?

Hver onsdag går jeg i varmtvannsbasseng for trening sammen med andre revmatiske, stive kropper med behov for varme og omsorg. Her er det, som i bassenger flest, kunngjort i versaler og med utropstegn hvor viktig det er å vaske seg med såpe og uten badebukse før en går i bassenget. Er dette et utslag av et kulturfenomen og innbilninger om hygiene? I så fall burde jo Holm og andre representanter for vitenskapen kjenne sin besøkelsestid og forsvare unge gutter som hopper bukk over kroppsvask før de tar en dobbel salto ut blant andre badende. Også dette fenomenet har blitt behørig omtalt i avisspalter og kommentarfelt. De som knapt nok væter badebuksen, mens vi gamle skrubber, løfter på skrukk og ikke etterlater et hulrom tørt, før vi går i bassenget. Hvis Holm og Wolfgang Wee tar en tur i Tøyenbadet, går de da demonstrativt forbi oss som står der med skum i skrittet og rett ut i vannet på tross av påbudsskiltene?

 En manns innbilte renhet, er en annen manns tanke på andre. Da jeg vasker meg, vasker jeg meg ikke bare for meg selv, men også omgivelsene mine. Jeg har ikke noe lyst til å ta med egne bakterier fra skrukk, hudfolder og hulrom ut i bassenget, og tanken på andres bakteriebefengte sprekker får meg til å grøsse. Jeg liker følelsen av å være nydusjet og nybarbert med en liten stenk av aftershave både for egen del og mine medmennesker. Hva Wolfgang Wee gjør i sitt podkaststudio får være hans anliggende. Blant podkastere og påvirkere finnes de som bare spiser kjøtt, faster, nekter å vaksinere seg, løper med teipet munn, drikker melk rett fra kujur, mener Trump er kul uansett og mye annet interessant. Ofte virker meningene temmelig monomane uten rom for kjedelig måtehold, balanse og gyllen middelvei. Det normale kaster lite av seg i oppmerksomhetsøkonomien, og Wolfgang Wee hadde sannsynligvis ikke blitt ofret en minuskel i Aftenposten om han hadde erklært at han dusjet litt kortere, færre ganger i uken eller brukte en mildere såpe. Personlig hadde jeg ønsket at Aftenpostens journalist hadde lett litt bedre og funnet noen som kunne imøtegå det som for meg fremstår som temmelig ekstremt, men kanskje er det bare et utslag av en middelaldrende manns reaksjonære klamring til det bestående. Jeg vil uansett fortsatt påberope meg retten til å peke på påbudsskiltene på vei ut i et offentlig basseng hvis det er andre badende som er for lemfeldig i kroppsvask og såpebruk, men innser at risikoen er tilstede for å bli irettesatt av fjortiser med Wolfgang Wee og hudleger som sannhetsvitner.