Playa del Oslo

Jeg liker å se på folk som bader. Det høres kanskje litt rart ut, når det kommer fra en mann i min alder. Det betyr ikke at du finner meg på svai i busken, utstyrt med kikkert eller teleobjektiv. Det handler i all uskyldighet om at badende gjør meg lett til sinns og i godt humør. De siste årenes opplevelser langs strandpromenaden i Oslo, har derfor gitt meg grunn til å smile. 

Jeg tror badelyst forteller litt om en by og folkene som bor der. Jeg vet ikke om det er en av indikatorene på internasjonale bybaromentere som kårer verdens beste byer å bo i, men det burde kanskje være det. Høy badefrekvens antyder at vannkvaliteten må være såpass at ingen dør brekningsdøden av å svelge i seg litt av havnebassenget. Forutsatt at badingen er frivillig og ikke motivert av religiøse, kulturelle eller psykiatriske årsaker. Det vil selvfølgelig være flest badere på en varm dag i Oslo, men det er strengt tatt sjeldent det er så hett at eneste mulighet for avkjøling er å kaste seg ut på dypet. Jeg hadde for min del aldri trodd at det skulle plaskes, svømmes og padles i et slikt omfang som det som skjer i Bjørvika, rundt Akerselvas utløp og Munch-museet. Slikt gir  grunn til selvransakelse og oppgjør med egne fordommer. Jeg har for eksempel sagt ting som at det kommer til å bli dødt og kaldt i Bjørvika. At byggenes fasader, gater og plasser, ikke inviterer til sosialt samvær og mangfold. At kulturinstitusjonene vil tiltrekke the usual suspects, men at de etter teppefall og endt museumsvandring vil forlate området og lysene slukkes.

Jeg stanser der. Du kjenner sikkert igjen svartmaling når du ser den ved høylys dag. Der jeg ikke tar sjølkritikk, har med de galopperende kvadratmeterprisene i området og Oslo generelt å gjøre, men det kommer jeg tilbake til. Playa del Oslo fremstår som en badeby takket være baderne. Så enkelt er det. Det er en ting å sitte under en parasoll og nyte sin 0,4-liter til 228 kroner. En annen er å kjøpe med seg en boksøl (dyr nok den), legge ut et badehåndkle og stupe ut i havnebassenget med Munch kneisende i bakgrunnen. Jeg synes at dere som gjør det, unge og gamle, fortjener ros. Det kan hende dere var med i planer og skisser fra arkitekter og byutviklere, men jeg maktet altså ikke å levendegjøre dere i mitt sinn. Det var noe stivt, dødt og avataraktig over fremstillingen av folk på skissene, som ikke får fram hvordan dere kreativt og hulter til bulter tar i bruk strender og uteområder. 

I etterpåklokskapens lys burde jeg ha tatt hintene om folks evne til å ta seg til rette og utnytte bygg og omgivelser kreativt, tidligere. Sommeren 2008 var jeg på Oslo-tur med min gode venn Kristian. Vi hadde billetter til Kiss-konsert på Vallhall Arena. Hotellet vi skulle overnatte på var i en så lummer sanitær forfatning at vi bestemte oss for å være så lenge som mulig ute, og stå opp så tidlig vi klarte. Det hadde Kristian og jeg god erfaring med fra tidligere. Søndag morgen kom vi oss opp etter noen timers søvn, sjekket og pustet lettet ut, før vi satte kursen mot nærmeste 7-Eleven for å kjøpe frokost. Denne bestemte vi oss for å innta på taket til den nyåpnede operaen. Morgensola skinte. Vi tygde i oss våre lunkne paninier, mimret om gårsdagens konsertopplevelse og slurpet i oss kaffe fra pappbeger. Vi snakket om hvordan det var som å sitte på et stort hvitt svaberg, da to kajakker la til nede i vannkanten. Padlerne tok opp termos fra sekken, og slo leir. Det burde ha vært åpenbart der og da at operaen ikke bare var et bygg for høy sang og pene aftenantrekk, men kunne brukes til strandhugg, soling og som for oss, en salig morgenstund. Men, som sagt gikk i lyset helt opp for meg på tidspunktet.

Noen år senere, i 2012 åpnet Astrup Fearnley sitt nye museum på Tjuvholmen, adresse Strandpromenaden 2. Jeg vet ikke om det skjedde akkurat samtidig, men ganske snart ble det badet på den lille stranda og badebrygga ved museet. Bading som ikke forutsatte høy promille, vræling og rennafart ut fra bryggekanten. Her var det, om ikke midt i byen, veldig sentrumsnært en liten strand omgitt av moderne bygg, kunst og nystrøkne finansfolk. På en solskinnsdag stimet folk sammen i en grad som mest minnet om en italiensk offentlig strand. De hoiet og moret seg, og hoiingen har spredt seg.

I dag kan vi følge Strandpromenaden østover, passere Aker Brygge, Nasjonalmuseet, Rådhuset og Akershus festning. Stoppe for en matbit på Vippa. Fortsette videre forbi hesjene på SALT. Havnelageret skuer ruvende utover og tenker nok sitt om endringene som har skjedd i løpet av de siste tiårene. Hun husker nok som meg, en forslitt, støvete, innrøyka og søvnig by. Et sted med hentesveiser, garderobevakter i uniformer, nikotingusten og trafikkert. Det var brun saus, kokt kål, karbonade med løk og potet i restaurantene. Menn med bart drakk øl fra lange brune flasker i små melkeglass. Ungdommer hadde litt lengre hår, og mye videre sleng i buksene enn der jeg kom fra. Boblejakkene var korte, blå og trange. Alle røyka. Hele tiden. Det virket som de eneste som ikke røyka var foreldrene mine, men de var jo som meg utenbys fra. Det kan hende at mine egne minner om Oslo sauses sammen og fordreies av bilder som andre har innprentet i meg. Olsenbanden, Wam og Vennerød, Anja Breien, et. al. Men, det Oslo som jeg flyttet til i 1990, føles nærmere Olsenbanden enn byen anno 2025.

Fortsatt drikker langhårete menn med bart øl i melkeglass fra lange brune flasker, men mangfoldet av folk er lysår fra Egon Olsens Oslo. Det er det mest slående på veien mot Deichman. På Operataket stimer folk opp og ned. Langs fjordsiden sitter folk og soler seg. Noen har lagt ut badehåndkleet. Andre henslengt med et glass vin i en stripete strandstol. Ved Akerselva vokser det som ser ut som ugress og villbuskas. Over Odas bru til Munch undrer jeg meg om hvem som fikk ideen til det sprukne glassrekkverket. Er det kunst eller hærverk? Jeg vet svaret, men undrer meg like fullt. Under broen legger en trebåt fra land. Ombord en solbrun, ung mann. Muskuløs og hardbarka som båten. En gruppe festglade ungdommer kommer seilende nedover ombord i store oppblåsbare badeleker. De ler, drikker og er lykkelige. Foran Munch-museet yrer det av av liv. Klar for tagning. Kamera går.

Munch har det blitt sagt mye om både før og etter åpningen. Min lærdom, som særlig har gått opp for meg denne sommeren, er at man må holde litt an før endelig domfellelse. For egen del var det i tillegg til baderne, Tracey Emin som forløste Munch-bygget. Skulpturen hennes, Mother, er stor og mektig, men samtidig sårbar. Uformelig utfordrer hun stramme Munch. Københavnerne har sin havfrue. Oslo har Mother. Mange klaget også over at Munch-bygget ikke strålte ut lys slik arkitekttegningene lovet, men det er i mine øyne Mother, baderne og buskaset som lyser opp bygningen. Opplevelsen av Munch og området rundt minner om at det er folk som må stå for pulsen når byen skal bringes til liv. Nordmenns ekstreme badeglede smitter over på oss landkrabber, og gjør at området syder og koker. På vinterstid i form av bastubadere som trosser kuldegrader og lar det stå til. Selv er jeg ingen hund etter å bade verken om sommeren eller vinteren. Det er ikke hunden vår heller, til tross for at kennelfolk omtaler kongepuddelen som en vannapporterende rase. Milo apporterer verken til lands eller vanns. Jeg synes for min del det er fint å bade dersom vannet er godt over tjue grader, og det ikke er fare for å svømme inn i andre badende. Med det sagt forstår du at entusiasmen min for Playa del Oslo ikke skyldes egoistisk badebehov.

- Det er itjnå som kjem tå seg sjøl, sang Vømmøl Spellmannslag. Folk må få fortsette å bade. Buskaset bevares og trebåtentusiastene ikke ofres til fordel for ribber, vannscootere og dyrt skjærgårdsleketøy. Byutviklerne må se verdien av fristeder og tumleplasser, som ikke koster fletta, og de som flytter inn i Bjørvika må omfavne livet som utspiller seg rundt dem. Skulle det bli for mye for dem, kan de jo flytte og hvis mange nok gjør det, synker kanskje kvadratmeterprisene, og det blir endelig vanlige folks tur! Det er ingenting sjarmerende med boligmarkedet i Oslo, fylt som det er av spekulanter som gjør seg rike på andres bekostning. Jeg drømmer om en armada av husbåter som legger til og tilbyr unge studenter og andre husløse tak over hodet og kort vei til kunst og kultur før kulda setter inn. I mellomtiden kunne de satt i gang med å bygge studentboliger der det fortsatt er tomter igjen, for å sikre mangfoldet. Det hadde vært noe det!