En matreise til Italia - av og på skinner

Tekst og foto: Rune Brandius Weel Kreutz. Se bildeserie her.

Mandag 7. september 2026, Fredrikstad stasjon

Første etappe: Fredrikstad - Gøteborg, kl. 09:14-11:45

Buss for tog?
Morten og jeg venter på perrongen. Som gamle togpendlere er det ikke første gangen for noen av oss. Morten leder med god margin med nesten 25 år på skinnene mellom Fredrikstad og Oslo. For min del holdt jeg ikke ut Østfoldbanen i mer enn 5 år, fordelt over to perioder av yrkeslivet for over 20 år siden.

Pendlingen har gitt grobunn for en viss skepsis der vi står og venter. Da temperaturen i kupéen var som høyest, kampen om setene mest intens og signalfeil snudde opp ned på dagens planer, var tanken på Interrail fjern, for å si det mildt. Samtidig har jeg også fine minner fra togturer med studentrabatt over fjellet til Bergen, familieferien på skinner i England og Skottland med tre små for 15 år siden, og noen andre jeg kommer tilbake til underveis. Morten leder også over meg i bruk av tog som transportmiddel i ferieøyemed. En erfaring som skal vise seg verdt sin vekt i gull.

Vi ble kjørt til stasjonen av min bedre halvdel, som nylig har gjort pendler av seg. I dag har Marianne hjemmekontor, men hun har på kort tid følt på kroppen hva pendlere må utstå. Faktisk har andelen buss for tog, taxi for buss og ansvar for egen transport, vært såpass stor at det virker som om livet på skinner faktisk var bedre før. Derfor er det ikke uten grunn at jeg skuer med en lett fryktblandet skepsis mot enden av perrongen.

Kommer Gøteborgstoget? Blir det buss for tog? Skal vår ferd ende før den har begynt?

Været i Fredrikstad er morgenhustrig. Tanken på at vi om bare to døgn vil kjenne fønvind og sol i Romas gater blir imidlertid forstyrret av bekymringen for at toget skulle ha vært her nå. Klokken drar seg mot kvart over 9.

Morten er for sin del stoisk. Det smitter. Han har planlagt reisen godt med gode marginer i overgangene. På grunn av tidligere nevnte erfaring med tog føler jeg meg trygg. Morten Richardsens togkompetanse skyldes ikke bare gleden over tog som framkomstmiddel, men også gradvis akselererende flyskrekk. Jeg er ikke redd for å fly, men synes lite om overfylte, trange plasser med mye folk. Det er ikke bare leddene og muskulaturen som blir stive av å pakkes sammen i en trang kabin, men trange kår gir også næring til misantropiske tendenser som ikke er særlig hyggelige.

Vi er begge glade i Italia. Jeg er spesielt svak for Roma, men har også reist mye rundt omkring i landet. I perioder hvor jeg ikke har hatt anledning til å reise fysisk, har film vært et godt substitutt. På lignende vis er det italienske kjøkkenet min viktigste inspirasjonskilde i matveien, siden jeg flyttet for meg selv som 19-åring for snart 40 år siden. Blant de mer irrasjonelle sidene ved mitt forhold til landet er at når gli Azzuri, Italias fotballandslag skårer mål, jubler jeg høyest, selv om spillet deres ikke nødvendigvis er så lett å like. En slik ambivalens preger mye av det jeg føler for Italia - kjærligheten er ikke alltid så enkel, heller ikke denne.

Der har du oss i korte trekk. Vi har sagt arrivederci til respektive familier og norsk høst klare for å sette planene våre ut i live. Interrail-passet er aktivert. Først Gøteborg, deretter nattferge til Kiel, videre til München og så Roma via Bolzano. Etter tre døgn der setter vi kursen nordover til Emilia-Romagnas hjerte, Bologna. Tre døgn der også. Siste stopp i Nürnberg og så heimat, etter 10 dager på loffen.

Endelig kommer toget.

Mat i farta
Mat i farta har et dårlig rykte og forbindes sjelden med noe positivt av folk med sans for kvalitet og gode råvarer. Fastfood er synonymt med søplemat, men likevel kan du ikke gå ti meter i en middels stor by uten å støte på McDonald's, Burger King, Subway, Backstube, Domino's Pizza, 7-Eleven, Narvesen eller deres like. Og de med kaffe og nogo attåt; Starbucks, Espresso House, Kaffebrenneriet, pluss alle lokale varianter med kebab, sushi, thai og en og annen pølsebod.

Det er disse siste som ofte kan overraske positivt. Større og mindre kjeder og franchiseforetak har som sin forretningsmodell at en cheeseburger eller en kaffe med melkeskum skal smake helt som forventet om du kjøper den i Sarpsborg eller Singapore. Fra tid til annen kan en liten cheeseburger fra McDonald's være helt på sin plass, men spennende er det ikke. Det er ikke meningen heller. Da er de lokale mer interessante, og der en innimellom kan bli overrasket over både smak og pris. Også her kan det være langt mellom de positive overraskelsene, men desto mer gledelig for ganen da innertieren sitter.

På togtur med kort tid mellom ankomst og neste avgang eller på vandring i byen trenger vi noe raskt levert. Det må leveres kjapt, men forskjellen mellom den hurtigmaten vi er ute etter og det vi gjerne tenker på når vi snakker om fastfood - tidligere nevnte franchiseburgere og pølser - er at vi vil ha den nennsomt tilberedt og hurtig servert. Ikke noe fra dispenser, fryser eller vakuumpakke, men en tålmodig kokt mørnet kjøttbit, en pølse laget med følelse, et lokalt brygg, kort sagt gatemat slik den alltid har vært.

Gatematen representerer en eldgammel tradisjon. Mye eldre enn hvite duker og fine dining. I godt bevarte ruiner, som for eksempel i havnebyen Ostia ved Roma, kan man uten altfor mye fantasi forestille seg et spisested hvor mat og drikke ble servert raskt til byens travle innbyggere. En næringsrik stuing og et glass vin. En kotelett fra grillen eller sesongens grønnsaker. Grillet småfisk. Spanske oliven. Den gang som nå var det behov for å stille sult og tørst raskt, fordi man skulle videre.

Jeg setter pris på et godt restaurantbesøk med alt det fører med seg - kanskje bortsett fra oppgjørets time. Det er ikke noe galt i å bli vartet opp og at betjeningen anstrenger seg for å skape en opphøyd stemning rundt måltidet. Det er fint nok, som danskene sier. Gatematen er imidlertid ribbet for slikt. Selvsagt er det også høyere risiko for at det en får servert fra et hull i veggen eller en liten bod kan være på det jevne eller under, men da du først får noe riktig velsmakende i hånda legger en det på minnet.

Slik er det i hvert fall for min del: den fantastiske gyrosen på Kos i 1990 som jeg aldri har fått maken til. Tilberedt i et smug av en fetladen kar i singlet som heldigvis for oss aldri hadde fått besøk av det greske mattilsynet. En perfekt fersk pita. Tzatziki. Verdens beste tomat. Noen rødløkskiver. Kjøtt. Snart 40 år senere er det som om jeg kjenner den salige følelsen av en perfekt opphøyd smaksharmoni og kontrasten mellom munnfyllet og oppsynet til den rufsete opphavsmannen med sigarettsneipen hengende i munnviken. Eller panini med porchetta på et gatehjørne i Milano, Arancini under en parasoll i Palermos brennhete sol, Yakitori på en ølkasse i Shinjuku, Tokyo eller den obligatoriske hot dog med det hele fra Børnenes kontor i Århus.

Slow food er per definisjon motsetningen til fastfood. I oppslagsverket beskrives det som; “(sunn og smakfull) mat som lages (med omhu) fra bunnen av … til forskjell fra fastfood” (NAOB). I 1986 ble begrepet en bevegelse som skal etter manifestet skal “dyrke de enkle gledene ved god mat i godt selskap” (...) kortreist, bærekraftig, etisk, men ikke nødvendigvis så billig? Dette begrepet har etter mitt skjønn også blitt unødvendig pretensiøst og innsauset i et kulinarisk felt bestående av Michelin-stjerner, snobberi, kultdyrkelse av kokker og i det hele tatt en usunn tilnærming til god mat.

For god mat er som regel ikke verre enn den maten som smaker godt. For mange år siden, på tur til Paris med kollegaer, møtte vi trekkspiller og bandoneonist Per-Arne Glorvigen som var en bekjent av en i reisefølget. Glorvigen som vokste opp i Dovre viste oss rundt i blant annet et matmarked med alle slags lekkerbiskener. Da en av oss spurte om han selv var glad i pølse, svarte han på fineste Dovremål at; pyrse er gøtt berre pyrsa er god. Dette mantraet er med oss på turen.

Målet for reisen er å finne gode matopplevelser, og helst der du minst aner det. Den kortreiste, godt tilberedte og smakfulle maten, som ikke er avhengig av stiv pris eller utseendet for å skape minner.

Togdrømmer?
Ombord på toget mot Halden og utlandet har jeg hentet hver vår vannflaske som den hyggelige konduktøren bød på i forbindelse med billettkontrollen.

- Vi har vel ikke tatt tog sammen, sier jeg til Morten som nikker bekreftende.

Vi er begge glade i tog, men det er ikke overopphetede togkupéer på Østfoldbanen som vekker de beste minnene. Et av mine eldste er fra en restaurantvogn på hurtigtog gjennom Tyskland. Vi var på vei til Italia med tog og buss. Selv om ostekaken var i drøyeste laget for en utrent barnegane, var de hvite dukene og oppdekningen minner som etset seg fast. Til tross for denne tett på magiske opplevelsen i barndommen, har det blitt lite tog i feriene for vår del senere. Med et hederlig unntak. I 2009 gjorde familien på fem seg klare til et togeventyr i England og Skottland. Vi hadde bestemt oss på forhånd å klare oss uten bilen, og satt minstemann Felix på halvannet år i barnevogna, utstyrte Irma (9) og Aksel (7) med ryggsekker klare for å begynne første etappe fra bussholdeplassen i Holm, Torsnes til Fredrikstad stasjon og videre til Gardermoen. Da bussen kom, ble vi nektet adgang ombord på grunn av sikkerheten om bord og at bussen ikke var tilrettelagt for barnevogner. Slukøret gikk vi hjem til garasjen og tok bilen til flyplassen. Deretter fulgte imidlertid tog fra London til York og deretter til Edinburgh. Det var ikke helt uten anstrengelser med en barnevogn etter norske mål ombord i britiske togkupéer, men det ble en ferie som bød på noe utenom det vanlige. Det resulterte også i et nyhetsoppslag på NRK Østfold som kan leses her.

En av grunnene til at det likevel har blitt såpass få togferier på oss er prisen. Det kan være veldig dyrt for en familie på fem å velge toget. Mange, mange, mange ganger dyrere enn å fly. I hvert fall slik det var for noen år siden, hvor en flybillett til Bergamo kunne kjøpes for kr. 199. Dette har ført til at det stort sett har blitt fly for lengre reiser (altså syd for Danmark) og bilferier når turen har gått til Sverige eller Danmark.

Morten og jeg har vært inne på tanken om togtur sammen tidligere, men da endte vi opp med å kjøre hans Tesla 3 til Montalcino, gå verdens korteste strekning av pilgrimsleden Via Francigena til San Quirico, men til gjengjeld spise og drikke godt, og stanset underveis i både Siena og Firenze på hjemoverveien.

Morten har imidlertid lovprist kvalitet på togene på kontinentet lenge, og i forkant av sommeren besluttet vi å realisere planen om togtur til Roma. Som en forsmak på vår tur reiste han på egenhånd til Italia i sommer. I sovekupé verdig en James Bond med eget bad og hårføner, reiste han i forkant av det luftbårne reisefølget og hadde dermed med seg nyttig førstehåndserfaring på vår felles reise.

Det blir ikke nattog nå. Vi har kjøpt hvert vårt Interrail-pass med til sammen 5 reisedager. Planen er å bruke 3 ned og 2 tilbake. Vi gikk for førsteklasse til rundt kr. 4500 per pass (413 euro). I tillegg kommer setereservasjoner på de fleste rutene, men det dreier seg ikke om mer enn et par hundre kroner per strekning. Passet er gyldig 1 måned fra det aktiveres på Interrail-appen som også inneholder fine funksjoner som reiseplanlegger, mulighet for setereservasjon, informasjon om kanselleringer eller endringer, og så videre. Morten har også appene til Deutsche Bahn, Österreiches Bundesbahn og Trenitalia. I løpet av reisen laster jeg også ned disse, for oppdateringer i sanntid. Det kan virke litt uoversiktlig og overveldende, men når det ting inntreffer (og det gjør de) lærer en seg fort effektiv håndtering av appene.

***

Foreløpig er det et godt stykke unna at jeg har begynt å tenke på apper og vi oppgraderer fra Vy til første klasse, men vi har ingenting å klage på der vi befinner oss i grisgrendte grensestrøk ved svenskegrensen. Det er stille og fredelig ombord. Vannet er påspandert. Umerkelig er vi i Sverige og lettet konstaterer jeg at vi klarte å komme oss ut av Norge uten komplikasjoner eller andre viderverdigheter.

Andre etappe: Gøteborg - Kiel, Stena Line

Dansk frokost på svensk
Gøteborg er en flott by. Kort vei fra Fredrikstad og perfekt for en utflukt for oss som bor nær grensen fra tid til annen. Toget er inne i rute og vi rusler gjennom gatene opp til Saluhallen.

Plassert på Kungstorget siden slutten av 1800-tallet er Gøteborgs klassiske innendørs matmarked. Der finner du boder med fisk og sjømat, kjøtt og vilt, ost, brød, delikatesser, kaffe og en del små spisesteder. En forsmak på hva vi har i vente senere på reisen. Her har vi spist og drukket godt mang en gang, men ingen av oss er spesielt sultne ennå selv om klokka nærmer seg 12.30.

- Vi skal ikke heller prøve Dansken, da? foreslår jeg, - billig dansk frokost og Gøteborg på sitt mest uformelle?
- Så klart vi skal på Dansken, sier Morten og finner fram beste gangrute på Google Maps.

Gåturen fra stasjonen og opp til Saluhallen har imidlertid fått meg i tanker om jeg har tatt med meg for mye. Er ikke sekken min litt for tung? Sekken til Morten, som rager i hvert fall 5 cm. over meg, er mindre enn min. Han fikk til og med skryt av Marianne for kompakt pakking da hun kjørte oss til stasjonen.

- Vi kan kanskje ta en liten forfriskning her først, sier jeg og Morten er ikke vond å be.

Vi setter oss på Hedlunds i fin høstsol, med utsikt til kanalen og Kungsparken.

- Får jag be om två stora starka, sier jeg til servitøren på beste svenska.
- Är Spendrups okay? spør hun og vi har ikke noe å utsette på forslaget.

Drikken er god, men ikke veldig stor og heller ikke så sterk. Men, det passer oss godt i middagssolen. Lettdrikkbar som de er tar vi to til, før vi setter kursen mot Dansken.

Dansken, eller Den glade kro ligger på Andra Långgatan og har dansk autentisk stemning. I vinduene er det utstilt tegninger som minner oss om at det svenske valget nærmer seg. På innsiden er det stille og rolig når vi ankommer. Vi bestiller oss klassisk dansk frokost. Panert rødspette med potetmos, remoulade, dill, grønne erter og sitron til kr. 109. Morten går for Bestefars hakkebøf til samme pris. En Tuborg Classic og en lille til under kr. 100 er også innenfor feriebudskjettert ramme. Dansken har meny og atmosfære for oss som har sans for at tiden har fått gnage og sette sitt preg på stedet. Her er det solid og god mat til en billig penge, men langt fra hvite duker og raffinement. Det er umulig for meg å ikke bruke litt lengre tid på toalettet hos Dansken omgitt av et villniss av klistremerker, små mer eller mindre poetiske budskap og klotter som svenskene sier. Innfallskunst, tenker jeg og irriterer meg over at jeg har tusjen min godt nedpakket i ryggsekken. Den glade kro er en god start for to ryggsekkturister som også har blitt preget av tiden, tenker jeg før vi setter kursen mot Stena Lines Tysklandsterminal ved Älvsbergsbroen.

Ryggsekken føles av en eller annen grunn enda litt tyngre nå og vi velger trikken mot terminalen.

Lett motvind
Morten er nok mer mentalt innstilt på fergeturen enn meg.

Bilferger er ikke blant mine favoritter hva angår transportmidler. En gang i en fjern barndom hadde jeg sikkert en entusiasme og glød over enarmede banditter og vingummi i det som den gang fortonte seg som kolossale mengder. Men som 55-åring er både fascinasjonen for spillautomater og smågodt kurert. Dyrt er det også.

En trøst er at det var verre før i tiden. Midt på 1100-tallet skrev abbeden Nikolas Bergsson ned sine korte betraktninger i en liten reisehåndbok da han la ut på ferden mot Roma og videre til Jerusalem. Pilegrimer hadde gått opp ruter på kontinentet, ofte i sandaltråkkene til tidligere tiders romerske soldater og handelsfolk, men fra 1100-tallet endret pilegrimsferdene karakter. Kirken, konger og keisere mobiliserte nå til en annen type ferd mot det hellige land. Nå med sverd og lanse. Det er ingenting i den islandske abbedens notater som antyder at hans motiv for reisen var annet enn åndelig og fredelig. Vi velger å tro at Nikolas var en fredelig abbed med sans for gode lokale retter og et beger vin eller to mellom etappene. Som oss. Men, han må, sannsynligvis i likhet med sine samtidige, ha vært utstyrt med langt mer tålmodighet enn moderne reisende.

“Så er sagt at det kring Island skal vera sju døgers segling ved rask bør og når vinden skiftar slik det trengst, for ein kan ikkje ha same vindretninga heile tida.”

Syv døgn om bord i Stena Line? Gud bevare meg vel, hadde nok Nikolas sagt.

Vi kommer fram til skranken ved inngangen til holken. Damen i uniform ber om pass. Jeg vipper kjekt opp mitt nasjonale ID-kort fra mobiletuiet mitt og gir det til henne. Hun ser på det og opp på meg.

- Inte giltigt.
- Ikke gyldig? Jo, det er like gyldig som passet, svarer jeg kontant.
- Titta på giltighetstiden.
- Det har gått ut på dato, Rune, sier Morten med et skråblikk mot sekken min, - du har med deg passet eller?

Jeg fisker lett beskjemmet fram passet og priser meg lykkelig over at det ble med tanken å bare ta med ID-kortet.

Her kunne reisen ha endt for min del. I billettkontrollen til Stena Germanica i Göteborg.

Vel om bord trenger vi ikke bekymre oss for vinden. Motoren durer og alt tyder på at vi vil komme trygt i havn til frokost og ventende tog. Samtidig er det viktig å huske Nikolás Bergssons ord når man er på tur. Ein kan ikkje ha same vindretninga heile tida. En vet aldri hva som skjer. Pass-episoden var en påminnelse om nettopp det, men også en bekreftelse på at jeg tross alt har tenkt på backup-løsninger når vindretningen snur.

***

Fergeturen fortoner seg som sedvanlig. Dyrt i baren. Glissent på dansegulvet. En kvinnelig underholdningsartist gjør så godt hun kan. Var det dette du drømte om da du valgte musikk, dans og drama på gymnaset en gang? Hoppas det.

- Hun skal virkelig ha for innsatsen, sier jeg til Morten før vi bestiller oss to glass til og bestemmer oss for at etter dette venter lugar og køyesengen.

Tirsdag 8. september, ankomst Kiel, kl. 09.15

Andre etappe: Kiel Hbf - Stuttgart Hbf, kl. 10:16-16:38
- Erste klasse, sa Morten bestemt og urokkelig: - Skrikerunger, bikkjer og folk og mas. Nei, det er uaktuelt.

Morten er i de fleste henseender pragmatisk og rundbøyelig, og i hvert fall ikke fin på det. I spørsmålet om valg av første klasse på toget var det imidlertid ikke tale om noe annet enn det beste. Han foreslo til og med at han kunne betale mellomlegget for min del, da han vel ante at jeg ikke var helt fremmed for tanken på å spare penger på å senke komfortkravene litt. Jeg er ikke bortskjemt med Business Class, VIP eller andre frynsegoder og har ansett dette som noe de mer privilegerte samfunnslagene flotter seg med. Samtidig var ikke prisforskjellen verre enn at jeg avslo hans tilbud om subsidiering og sa meg skjønt enig i at vi kunne unne oss såpass. Dermed la vi en knapp tusenlapp til på Interrailpasset og skulle nå nyte det ypperste av komfort Deutsche Bahn (DB), Österreichische Bundesbahnen (ÖBB) og Frecciarossa hadde å by på.

Spaserturen fra fergeterminalen til stasjonen i Kiel er ikke lang og vi finner enkelt fram til riktig spor (gleis) og deretter vogna vår. Eller, rettere sagt. Morten finner fram. Jeg merker meg allerede at hans blikk kjappere finner korrekt avgang på de store lystavlene i avgangshallen, mens jeg fortsatt myser og veksler mellom å kikke ned i appen og opp igjen. Samme med korrekt spor og helt fram til vognen med riktig vogntall og setesiffer.

Vi finner setene våre og rigger oss til. Ingen unger eller bikkjer. Det er langt fra Hercule Poirot og Orientekspressen, men setene er komfortable og det er rolig ombord. Toget kommer raskt opp i marsjfart på over 200 km/t. Det ble bare en kaffe på stasjonen i Kiel, og vi går til restauranten for frokost. Det er litt tidlig for alkoholholdig drikk og jeg bestiller nok en kaffe samt Almdudler Kräuterlimonade som høres mer spennende ut enn den er. Menyen har litt av hvert og mye er tradisjonelt tysk.

Fleischkäse til besvær
Tysk mat forbindes i all hovedsak med pølser i ulike fasonger og farger, samt variasjoner av kokt, røkt og stekt gris. Sauerkraut, knödel og selvsagt øl. Som alle nasjonale kjøkken er dette så klart bare overflaten av et mye rikere kulinarisk landskap som også varierer mellom nord og sør, øst og vest. I forkant av reisen har jeg forberedt en matbucketliste, altså en oversikt over noen av de rettene som anses som typiske for stedene vi besøker som jeg vil forsøke å sette til livs. I Göteborg kunne jeg for eksempel krysse av for en O.P. Anderson akevitt, men siden vi havnet hos dansken ble det ikke så mye mer lokalt. Nå skal det sies at Morten og jeg har satt til livs mer enn gjennomsnittet av räkmackor gjennom årene, samt andre svenska delikatesser og at vi slikt sett er forholdsvis bevandret i svensk gastronomi på godt og vondt.

Jeg velger meg Fleischkäse mit brötchen und senf (og krysser av den på bucketlista hvor den er oppført som Leberkäse). Til tross for det underlige navnet som direkte oversatt betyr “leverost” inneholder kjøttpuddingen vanligvis finmalt storfe- og/eller svinekjøtt, flesk, løk og krydder. Puddingskivene ser ikke ut helt som på bildet i menyen, men slik er det gjerne. Jeg tar på godt med sennep og biter grådig av en bit.

Fleskeosten er, til tross for at den ser veldig fast ut i fisken, imponerende saftig. Det som ikke skulle skje, skjer og en sprut av leberkäsefett ispedd gul sennep treffer øvre del av høyre og venstre bukselår. Like ved skrittet.

Morten får med seg dramaet og humrer for seg selv. Det er ikke første gangen jeg har opplevd problemer med fettdryppende kost og synet fremkaller åpenbart noen gode minner fra vår tur til Montalcino. Heldigvis er buksene sorte denne gangen, sier jeg og legger fra meg puddingen. Den har bare godt av å ligge å kjølne ned og sette seg litt, mens jeg går til toalettet for å forsøke å fjerne flekkene på buksa. Jeg forsyner meg med papirservietter fra dispenseren, væter dem og begynner å gnikke. Det gjør vondt verre. En eller annen kjemisk reaksjon fører til at sennepen blir mer fremtredende og papirkvaliteten på DB er ikke noe tyskerne kan være bekjent av. Små papirrester fester seg til dongeristoffet og jeg må ty til gnikking uten papir. Det kunne ha vært den andre buksa som er i sekken, trøster jeg med. Beige bomullschinos ville ha vært helt katastrofe og uopprettelig skadet for resten av turen.

Jeg går tilbake til kjøttpuddingen som nå i likhet med meg har fått kjølnet seg ned og kan inntas uten mer flekking.

***

Da vi kommer tilbake til setene våre har et av dem blitt okkupert av en annen reisende. Morten finner fram kvitteringen for setereservasjon og viser ham på telefonen. Kvitteringene er organisert i rekkefølge i en delt mappe på Google, men som den erfarne togpassasjeren han er, har han også utskrifter med i ryggsekken. Har han plass til det også i den lille sekken, tenker jeg. Mannen i setet hevder at han også har reservasjonen i orden. Vielleicht dobbelbooking, sier jeg og den store tyskeren sukker oppgitt. Om det er av mine tyskferdigheter eller av Deutsche Bahn er uvisst, men vi får i hvert fall setene våre. Da konduktøren kommer og Morten forsøker å forklare episoden, virker Deutsche Bahns mann særdeles lite interessert og bare trekker på skuldrene.

Dermed er det bare å kikke ut på landskapet som passerer i 249 km/t, slumre og la noen timer gå til vi igjen rusler inn i Bordrestaurant for litt forfriskninger.

Tredje etappe: Stuttgart Hbf - München Hbf, kl. 17:17-19:12

I Stuttgart blir det ikke tid til mer enn en pølse. Vi går for Yormas som det skal vise seg er en gjenganger på togstasjonene vi er innom. Typisk mat-i-farta for folk med dårlig tid og lavt blodsukker. Vi kjøper hver vår velsmakende würst som jeg ikke helt oppfattet navnet på, men er god nok, akkompagnert av en boksøl som inntas stående ved perrongen til München-toget.

Nå har jeg vært i Stuttgart også, tenker jeg. Men har jeg egentlig det? Hva skal til for at en kan si at en har vært et sted? Kan jeg si at jeg har vært i Stuttgart etter et opphold på 39 minutter, spist en pølse fra en Würst und Bäckerei-kjede, sett noen pantesamlere og folk med dårlig tid? Svaret er nei, etter mitt skjønn. Kriteriet for å ha vært et sted må som et minimum være at en har beveget seg utenfor terminaler, stasjoner eller andre steder beregnet for gjennomreise og korte opphold. Man må minst ha vandret gjennom noen gater, satt seg ned for et måltid og tilbragt tilstrekkelig tid til at en kan si at byen har gjort inntrykk. Må man ha overnattet i byen? Ikke nødvendigvis, tenker jeg. Jeg har aldri overnattet i Hamar, men har i høyeste grad vært der. Jeg har overnattet i Baden-Baden, men kan ikke si jeg har vært der.

Da jeg svelger ned siste pølsebit, bestemmer jeg for å lage en oversikt over alle steder jeg har vært. Togturen er ideell for å bruke tid på slikt. Stuttgart er dessverre ikke kvalifisert og må vente til en annen gang.

Oktoberfest på forskudd
Morten kikker ned i telefonen og sjekker DB-appen for eventuelle beskjeder om sporendringer eller forsinkelser. Alles gut, sier han og går i retning av München-toget.

- Hva er det mest typiske for München, spør jeg Morten, idet vi har fått ryggsekkene på plass i bagasjehyllen over de komfortable setene i Deutsche Bahn.

Morten har vært her flere ganger. Jeg har bare mellomlandet (og da teller det jo ikke som nevnt). Som Bayern München-supporter har han også opplevd atmosfæren på Allianz-arena, som jeg også gjerne skulle ha fått med meg nå som Harry Kane har gjort bayrer av seg.

Svaret ga seg egentlig selv: øl og Oktoberfest.

Når det kommer til øl, regnes Augustiner-brygget som det mest autentiske. Det tappes fortsatt fra eikefat (Holzfässer) på mange serveringssteder, en tradisjon de fleste andre har forlatt. Augustiner er blant de tradisjonelle bryggeriene som serveres på Oktoberfest. Hacker-Pschorr, Löwenbräu, Paulaner, Spaten og Hofbräu regnes også som autentisk münchensk øl i historisk forstand, men vi har blitt fortalt at Augustiner trekkes fram av lokale som favoritten. Det nærmeste jeg har vært Oktoberfest var på en liten bar i Vevey i Sveits, også da i reisefølge med Morten på vår pilegrimstur mot Montalcino. Her fikk vi æren av å innvie innehavernes nye seideler som skulle brukes sammen med lederhosen og tyrolerhatt på hans selvorganiserte ølfestival påfølgende uke. Seidelen rommet et sted mellom halvannen og to liter, og var såpass uhåndterbar at vi bokstavelig talt så oss nødt til å drikke med begge hender. Det var den gang. Nå har vi planlagt ekte, autentisk bayersk stemning og forventningene er høye da toget ankommer München Haubtbahnhof på minuttet i rute. Hotellet vårt ligger ikke mer enn en fotgjengerovergang og en stripteasebar unna togstasjonen. Vi passerer begge i raskt tempo med Schweinshaxe i fokus. Områder rundt hovedbanestasjoner har det med å tiltrekke seg både løse og lettkledde fugler, og München er åpenbart ikke noe unntak. Maritim Hotel er mer klassisk enn glassfasaden antyder, og et koppel av hyggelige uniformerte hotellansatte hilser oss velkommen. Hotellet har sett sine bedre dager, men har et anstrøk av en tapt tid som skiller det fra de typiske konferansehotellene uten særpreg og identitet. Vi har imidlertid ikke tid til å reflektere mer over svunne tider eller hotellstandarden på Maritim.

Augustinerkeller er en av Münchens eldste, største og mest kjente ølhager, etablert i 1812. Den ligger i Arnulfstraße nær Hackerbrücke og hovedbanegården, og har plass til rundt 5 000 gjester under store kastanjetrær. Her serveres tradisjonell bayersk mat og øl fra Münchens eldste bryggeri, Augustiner-Bräu (grunnlagt i 1328) – inkludert Edelstoff og øl tappet direkte fra trefat. Ifølge omtalen skal atmosfæren være avslappet og lokal, og i tråd med bayersk ølhagetradisjon kan du kjøpe drikke i selvbetjeningsområdet og ta med din egen niste.

Vi stiller uten niste, men til gjengjeld god appetitt etter en lang dags ferd fra Kiel. En godt voksen kelner (på vår alder) tar oss i mot med bredt smil og geleider oss til et bord som vi får dele med en venninneflokk i 70-årene som også tar oss i mot med smil und guten abend.

- Bitte sitzen, meine besten Herren, sier kelneren.
- Meine besten herren, sier Morten, not too bad, da kelneren har tatt opp bestilling og rost oss ytterligere for valget av brygg.

Maten lar heller ikke vente på seg og synet skuffer ikke. En raus svineskank med gyllenbrun svor, en tennisballstor knödel i en brun skysaus. Ved siden av kald finsnittet syrlig kålsalat. Hver vår lille Obstler har også funnet veien til bordet. Tørr, god og fruktig med et streif av grappa.

Oh mein gott, sier vi i kor da vi knasker i oss svor så sprø som Wasa knekkebrød og deilig salt og saftig svinekjøtt. Damene ved siden av smiler og setter åpenbart pris på nordboernes spontane hyllest av det tyske kjøkkenet. Måltidet inntas uten noe søl på bukser eller skjorte. Tilfreds og mette gjør vi opp. Fire fatøl, to snaps og to Schweinshaxe, 35 euro per snute, det vil si om lag kr. 400.

- Not too bad, gjentar Morten.

Mørket har for lengst lagt seg og vi tar en taxi til Altstadt. Det er fredelig og vi spaserer tilbake til hotellet og kjenner på følelsen av at det er stille før stormen i München. Om kun få uker vil hundretusenvis av Oktoberfestglade folk fylle gatene og innta like mange svineskanker, pølser og litervis med øl. Men det er heldigvis ikke vårt problem. Disse to besten herren har fått det beste av Bayern og kan nå tenke på reisen videre.

Onsdag 9. september. München - Roma

Fjerde etappe: München Hbf - Bolzano, kl. 07:23-11:27

Vekkerklokka ringer kl. 06:00 og etter raskt morgentoalett er vi rene, nyparfymerte, kjemmet og klare for neste etappe. Dag 3 er aktivert i Interrail-passet og ifølge Mortens apper ser alt ut til å være i orden med både ÖBB på første etappe til Bolzano og senere Frecciarossa, eller den røde pilen, som skal ta oss til Roma.

Vi kjøper kaffe og jeg en brezel med smøreost og gressløk til å spise på toget.

- Det her går jo på skinner, sier jeg i det vi har funnet oss plassene på første klasse og toget mykt beveger seg ut av stasjonen.

Jeg glemte å banke i bordet.

Sporløs, men ikke rådvill
Mennesket ble ikke skapt for å sitte i ro. Det er noe helt eget ved å passere grenser og inn i nye land, med andre språk, folk, mat, kultur, natur. Reisen er et primærbehov og handler ikke bare om selvrealisering. Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig satte i sin tid ord på utferdstrang og reiselyst.

“When I am on a journey, all ties suddenly fall away. I feel myself quite unburdened, disconnected, free - There is something in it marvellously uplifting and invigorating. Whole past epochs suddenly return: nothing is lost, everything still full of inception, enticement.”

Det er lett å kjenne seg igjen, men samtidig melder det seg en tanke på alle de som må ut på reise ufrivillig. Vi har sett flere på stasjonene allerede. Folk uten tilhørighet, på flukt fra krig, fattigdom, forfølgelse og annen faenskap. For dem er ikke reisen “unburdened, disconnected, free”, men en konsekvens av at forholdene der de hørte til ble ulevelige. Jøden Zweig måtte også flykte fra nazistene på 1930-tallet, og endte til slutt opp i påtvunget eksil i Brasil hvor han og ektefellen Lotte tok livene sine i 1942.

I en bedre utgave av verden hvor folk hadde hatt det bra i leilighetene sine på Gaza, Taliban hadde holdt seg i grottene sine og afghanske jenter kunne gå trygt til skolen, hvor ens etnisitet ikke utgjorde en trussel for en eller annen som hadde fått for seg at landet ikke var stort nok for mer enn sitt og sine, kort sagt en verden 2.0 - da tror jeg reiselysten hadde meldt seg etter en stund og sekken hadde blitt pakket.

En lett stresset konduktør river meg ut av mine filosofiske funderinger om gleden ved å være på tur. Kortfattet informerer han om at vi på grunn av et jordskred i Italia må gå av toget i Innsbrück. Der vil det bli tilbudt transport videre.

- Er det mulig? Blir det buss for tog her også? sier jeg måpende til Morten som allerede er i app-modus og forsøker å finne alternativer.

Instruksjonene om hvor buss for tog befinner seg er ikke all verdens presise, og vi går noen runder inne på Innsbrück Hbf før vi finner tilbake til flokken fra München-toget. Flaskehals og kø får fram sider av folk som hadde egnet seg godt for antropologer på feltarbeid, men vi følger stimen tålmodig. Inntil videre. Da vi kommer opp til en stor oppsamlingsplass med mer folk enn busser, er det ikke fritt for at følelsen av deja vu (eller Vy) melder seg. Til alt overmål har det begynt å regne.

- Dette er dårlig nytt for Knödel und Speck i Bolzano, sier jeg og skuer utover kaoset. Ingen representanter for hverken tog- eller busselskaper i sikte.
- Det er dårlig nytt for å komme seg videre til Roma, svarer Morten og kikker ned i telefonen.

Vi hadde bare halvannen time i overgangen fra Bolzano til Roma-toget, men jeg hadde beregnet at med kun ti minutters gange fra stasjonen opp til en lovende markedsplass ville vi ha god tid til å smake på noe typisk syd-tyrolsk. Vi har allerede ventet en halvtime, og det er ingenting som tyder på at noen busser er på vei for å redde oss ut av regnet.

- Hva med en leiebil, spør Morten.
- Ikke dumt, svarer jeg.

Han ringer rundt, men den eneste som har en bil tilgjengelig skal ha 1500 euro og det blir i stiveste laget.

- Jeg ser at det er mulig å få en Uber-taxi til rundt 200 euro, sier han.

Nå har det snart gått en time og vi blir enige om at vi må ta en beslutning. Det blir Uber for buss for tog. Etter mer venting utenfor hovedinngangen til stasjonen dukker en hvit Tesla 3 opp. Prisen blir noe høyere enn appen antydet, men vi har resonnert oss fram til at dette må kunne dekkes av reiseforsikring. Hadde vi ventet på buss ville vi ikke ha kommet oss til Bolzano. Togene fra Østerrike er innstilt på uventet tid og da måtte vi ha lagt oss på hotell der. Uansett ville vi ha mistet et døgn i Roma. Da er det verdt taxiregningen, uavhengig om forsikringsselskapet er på tilbudssiden eller ei. Vi setter oss inn og Ubersjåføren legger inn adressen til stasjonen i Bolzano. Ti minutters margin til togavgang til Roma, men det er ingen grunn til å stresse nå. Vi får ikke gjort noe fra eller til, men må bare nyte turen over Brennerpasset på motorveien. Den hyggelige taxisjåføren Kourash spør hvor vi kommer fra da vi endelig er ute av sentrumstrafikken.

- Norway, svarer vi.
- Ahh, Norway. I know the leader of parliament, sier han med et smil, - Masud.
- Masud Gharahkhani, sier vi måpende.
- Yes, I am also from Iran.

Da hadde vi plutselig mer enn nok å snakke om. Smått og stort. Regimet i Iran. Trump, men også hyggeligere ting som iranske filmer (som jeg har et svakt hjerte for), musikk og andre universelle goder og gleder. Kourash kjørte inn litt tid på motorveien og vi var på plass i Bolzano rett før klokka ett.

Avgang Roma går presist 13:12 og Knödel und Speck må bli en annen gang. Vi kommer oss ombord på Frecciarossa.

- Puha, sier jeg idet vi finner plassene våre og toget smyger ut av stasjonen.

Ikke en buss for tog var i sikte og heller ikke noen av medpassasjerene bortsett fra en dame med iøynefallende leopardbukser som sannsynligvis hadde gått for en lignende løsning som oss. Hun forsvant inn i en annen vogn og vi så ikke mer til henne.

Etter strabasene kunne vi si oss mer enn fortjent med en forfriskning i restauranten i Frecciarossa eller den røde pil som hadde noe mer barkarakter enn spisevogn. Det var ikke oss i mot og nå var vi på rett spor igjen. Neste stopp Roma.

Femte etappe: Bolzano-Roma, kl. 13:12-18:10

Vi som elsker Italia
Tilbake til Stefan Zweig: “... Italy with the cheerful luminosity of her sky remains a potent idea of Europe, the beautiful vision of a necessary, new art, gratefully linked to antiquity, the best path to eternity. She is still our Arcadia, the mystical image of a submerged pure sphere, eternally new as on the first day, and a source of happiness each time one discovers her.” Dette skrev Zweig håpefullt i 1921. Påfølgende år ble fascistlederen Benito Mussolini statsminister. Fascismen er elefanten i alle Italia-elskeres rom. Før jeg tok farvel med Facebook kunne jeg fra tid til annen være innom grupper som samlet seg under merkelapper som “vi som elsker Italia” og lignende. Hyllester til små pittoreske landsbyer som klamrer seg fast i fjell, bølgende landskap og grønne åssider, vinranker dynket i sol, glade nonnaer med lubne armer godt i gang med dagens elting av pastadeig til lunsj og 50 nyanser av rødt i glasset.

Slik er glansbildet Italia. Samtidig er glansbilder uansett aldri mer enn nettopp det. Både det politiske Italia, men også samfunnsutviklingen er tyngre fordøyelig for oss med hjerte for landet. Sannheten om Italia er at også der legges lokale bakere ned til fordel for masseprodusert ferdigskivet loff som har holdbarhet til 2048. Slakteren på hjørnet erstattes av en Spar-butikk. Selv nonnaer får bank i nære relasjoner - og så videre. Jeg regner med at poenget er oppfattet. Forelskelse kan gjøre oss blinde for virkeligheten og da er det ikke dumt å utfordre følelsene sine fra tid til annen. Det er mange myter om opprinnelsen til selv de mest uritalienske fenomener, skikker og matretter. Vi trenger ikke gå lenger enn til nordmenns forhold til bunader, for å finne eksempler på noe av det samme. Eller Pizza Grandiosa, for den saks skyld. Myter om mat og kultur skildrer matskribent Andreas Viestad godt i sin En middag i Roma - Verdenshistorien i et måltid, 2020, som anbefales som forhåndslektyre for matglade reisende. Tilsvarende utforsker den britiske historikeren David Gilmour at det vi kaller Italia er et lappeteppe både politisk, språklig, kulturelt og kulinarisk i The Pursuit of Italy, 2012. Denne boka er med meg i ryggsekken for gjenlesing underveis.

Opphavsfortellingene om matretter og fenomener som anses som uritaliensk er som de viser ofte en blanding av myter, virkelighet og mange tilfeldigheter. Viestad bruker pasta carbonara som eksempel. Pastaretten er sannsynligvis av temmelig ny dato og resultat av en kombinasjon av amerikanske soldaters behov for å spise noe annet enn innmat da de inntok Roma ved krigens slutt og hva som var tilgjengelig av råvarer.

Myter eller ei er vi privilegerte som kan reise til et land som fortsetter å dyrke matkultur, kunst og en identitetsfølelse, og er noe mer enn primitiv nasjonalisme. Det jeg har lært om Italia og italienere er at de er stolte over landsbyen sin, nabolaget, den lokale maten og vinen mer enn Italia som land. Selv en historiker som Titus Livius stilte seg skeptisk til opprinnelsesmyten om Romulus og Remus som sønner av krigsguden Mars og at kanskje det heller var en prostituert enn en ulvinne som ammet dem da de ble funnet ved Tibers bredder. Han innså imidlertid mytenes kraft som et bindemiddel som kunne skape tilhørighet og felles identitet blant de romerske borgerne.

Det skal sies at mitt kjærlighetsforhold til Italia har blitt satt på prøve til tider. Italia har ikke alltid fortont seg Stefan Zweigs Arkadia. Fjorten dagers ferietur med tre små på den liguriske rivieraen satte både økonomi og forhold på prøve rundt 2010. Det vi lærte da var at Portofino ikke var noe for oss, at intimgrenser ikke finnes på offentlige badestrender, at det heller ikke finnes skam på private strender målt i prisnivå for en dobbel solseng med parasoll, at Cinque Terre egner seg bedre å besøke tidlig vår eller høst, at leiebil er veldig dyrt, at å gå på feil tog er enda dyrere, et cetera, men vi fikk også bekreftet det vi visste fra før - at når alt sitter og maten står på bordet - da er Italia uovertruffent.

Vi har hatt flere familieturer til Italia i etterkant som overskygger forsøket på idyllisk rivieraferie, med julefeiring i Roma som personlig høydepunkt. Rett før pandemien brøt ut kunne vi skåle julen inn 24. desember etter å ha blitt guidet rundt i Vatikanmuseene, Det sikstinske kapell og Peterskirken. Lite visste vi om hva som ventet av reiserestriksjoner og munnbind. Det var i 2018 og når Frecciarossa ankommer Roma Termini er ikke et munnbind i syne. Heldige oss, tenker jeg.

Roma, 1. november 1786

“Ja, endelig er jeg fremme i denne verdens hovedstad. Om jeg i godt selskap og under veiledning av en forstandig mann hadde fått se byen for femten år siden, ville jeg ha prist meg lykkelig. Men når jeg nå alene får besøke den og se den med egne øyne, er det godt at denne glede ble meg til del så sent. Jeg nærmest fløy over fjellene i Tyrol. Verona, Vicenza, Padova og Venezia har jeg sett grundig, Ferrara, Cento og Bologna flyktig og Firenze så godt som ikke. Begjæret etter å komme til Roma var så sterkt, vokste i den grad for hvert øyeblikk at jeg ikke hadde noen ro på meg og bare oppholdt meg tre timer i Firenze. Nå er jeg her og er blitt rolig, ja, beroliget for hele livet, later det til.”

J. W. von Goethe

Goethe kan få sagt det og uttrykker følelsene våre med litt mer patos enn meg da jeg endelig er tilbake i Roma. Vi har booket en leilighet i Testaccio. Bydelen omtales gjerne som en av de mest folkelige, sør for Aventinerhøyden. Leiligheten vår befinner seg ned mot Tiberen mellom broene Ponte Testaccio og Sublicio. Viktigst er det at det er kort vei til en av de viktigste destinasjonene for reisen - det store matmarkedet Mercato di Testaccio.

Vi tar undergrunnen til Piramide og på bakkeplan ligger Cestius-pyramiden som har gitt navn til stasjonen. Rett i nærheten bodde jeg på studietur som godt voksen historiestudent for ti år siden. Dette var mitt første møte med bydelen som fortonte seg som en rolig og tilbakelent oase sammenlignet med viraken i sentrum av det historiske Roma. Vi rusler forbi Monte Testaccio som har gitt navn til bydelen. En kunstig haug, rundt 35 meter høy, som består av knuste oljeamforaer fra antikkens Roma. Amforaene kom hovedsakelig fra Spania og ble losset ved elvehavnen like ved etter å ha blitt skipet opp fra Ostia. De kunne ikke gjenbrukes fordi oljen sivet inn i leiren og harsknet, så skårene ble stablet systematisk. Anslagene ligger på rundt 50 millioner amforaer. Jeg husker godt matopplevelsene fra forrige besøk hit. Testaccio regnes som hjertet av romersk «quinto quarto»-kjøkken, laget av innmat og rester fra slakteriet: coda alla vaccinara (oksehale), trippa og pajata. De står på bucketlista.

Leiligheten skiller seg ikke vesentlig fra bildene på nett, men en lekkasje fra aircondition gjør at vi må fram med skureklut og tørke opp vann som har gått over kanten på karene, utleieren har plassert under viftene. Vi konkluderer med at de i hvert fall virker, og at det er bra. Temperaturen i Roma er oppunder 3o grader selv om klokka nå har passert åtte på kvelden.

Vi gjør en kort stopp rett rundt kvartalet for en aperitivo før middag. Det er stille på baren og innehaveren kommer ut og låner lighter. Han fyrer opp sigaretten, og vi spør om han viser fotball i baren sin. Han forteller at det bare er noen uker siden han startet opp, men synes det er gøy at vi spør. Som de fleste heromkring er han Roma-supporter og han tar kjapt en telefon til en kompis som driver bar i Trastevere (altså rett over elven). Han kommer tilbake og sier at nå er det reservert bord til oss slik at vi kan se morgendagens kamp mot Fenerbahçe. Jeg spør om hvor Lazio-supporterne holder til og han rynker på nesa og gjør noen håndbevegelser som sannsynligvis betyr noe nedsettende.

- Ikke her i hvert fall, sier jeg til Morten.

Det er ikke så merkelig siden AS Roma spilte sine første kamper på Campo Testaccio (1929–1940), og bydelen regnes fortsatt som en av klubbens røtter.

Vi undersøkte opprinnelig muligheten for å overvære fotballkamp underveis, men siden hverken Roma, Lazio eller Bologna hadde hjemmekamper satt vi oss som mål å se dem på skjerm blant de lokale supporterne. Nå var det i boks takket være en hjelpsom nybakt barinnehaver i Testaccio. Vi ønsker ham lykke til med baren, og forlater ham ensom foran lokalet. Det kan han saktens trenge.

Ifølge FIPE (Federazione Italiana Pubblici Esercizi), bransjeorganisasjonen for serveringssteder, ligger det totale antallet barer i Italia på rundt 140 000 barer. Det høres jo ikke verst ut, men bransjen er i nedgang. I 2025 stengte over 10 529 barer, mot bare 3 950 nyåpninger – et netto tap på 6 579 virksomheter på ett år. De hardest rammede regionene var Lombardia, Lazio og Veneto. Med et anslag på at Italia består av 7.900 tettsteder/comuni betyr det rundt 18 barer per tettsted. I Roma skal det være over 20.ooo og vår venn i Testaccio står for et positivt tilskudd til statistikken.

Vi finner fram til restauranten Felice a Testaccio. Her virker det som det går rundt og mer til, men vi er heldige og får et ledig bord uten forhåndsreservasjon. Etter et kort blikk på menyen går vi for prosciutto som antipasto, rigatoni alla gricia som primi. Vi avventer secondi, kloke av skade fra tidligere overspising på italiensk restaurant.

Vinkelneren, som viser seg å være svensk, uten å gjøre noe større nummer ut av det, anbefaler en god rød lokal vin til maten. Capolemole Rosso fra Lazio smaker som den skal.

Skinken kommer som den er, men klarer seg også helt fint på egen hånd. Passe salt og mild med fett som smelter i munnen. Mmm, sier vi.

Rigatoni alla gricia regnes som en av Romas klassiske pastaretter, sammen med carbonara, amatriciana og cacio e pepe. Ingrediensene er enkle nok til at de fleste kan klare å huske dem:

Guanciale (saltet og lufttørket kinn av gris) stekt langsomt i sitt eget fett til det blir sprøtt, pecorino romano, grovmalt sort pepper og pastavann. Basta. Hverken mer eller mindre. Rigatonipasta passer godt fordi rillene holder på fett og ost. Navnet knyttes ofte til landsbyen Grisciano ved Amatrice, og regnes som gammel gjeter- og bondemat, laget av ting som holdt seg uten kjøling. Amatriciana er gricia med tomat, og carbonara er gricia med egg, så gricia kalles ofte «moren» til de andre.

Mmm, gjentar vi.

Hvis en nå hadde lyttet til magen alene, ville det mest fornuftige ha vært å bedt om regningen, men er det ikke plass til litt til? Jo, vi går for secondi. Jeg velger Saltimbocca alla romana secondo. Morten velger Polpette al sugo, kjøttboller i tomatsaus. Dessert ser vi fortsatt an. Saltimbocca betyr “hopp i munnen” (det finnes grovere varianter av samme følelse på norsk, men betydningen er at så godt skal det være). Tynne skiver med kalv, toppet med prosciutto og salvie, deglassert med hvitvin. Kjøttet er godt og Mortens kjøttboller falt også i smak.

Nå er det nok, sier vi og klapper oss på struttende mager.

Torsdag 10. september, dag 2 i Roma

Skybrudd, matmekka og verdens minste “storskjerm” i Trastevere
Jeg sover urolig og må opp for å tømme karet under aircondition-anlegget som fylles raskt. Det rause måltidet krever også sitt av mer personlig art. Da klokka nærmer seg syv, står jeg opp og kikker ut gjennom vinduet ut mot trafikantene på Lungotevere Testaccio og ser til min glede at det er opphold. Værmeldingen har vært utstyrt med gult farevarsel, og stormen som herjet i Tyrol og førte til Uber for buss for tog i går er ventet hit i løpet av dagen.

Jeg tar på meg fotballstrømpene mine, shorts og t-skjorte og lister meg stille ut. For noen år tilbake trodde jeg at mine dager som jogger var over. Utslitte ledd og betennelser hadde satt en stopper for det og jeg måtte finne andre måter å trene på. Men, med en ny kneprotese og riktig medisin, er jeg tilbake i joggeskoene. Det går ikke fort og jeg må begrense løpingen til et par dager i uka, men det er knapt noen treningsmåte som gir meg mer glede og gnist. Jogging på morgenkvisten er en fantastisk måte å oppleve at byer våkner til livet. Og ikke nok med det: slagg og rester av gårsdagens inntak av flytende og fast føde forsvinner som dugg for presten! Nok om det. Turen går mot Circus Maximus eller Circo Massimo som de lokale kaller det via Forum Boarium. Her var det gamle kvegmarkedet og her finner man også Bocca della verita, sannhetens munn, som yndet fotomotiv for Romafarere. Køen foran kirken munnen befinner seg er fortsatt fraværende og jeg har godt driv opp mot Aventinerhøyden. Her gjør jeg en kort stans ved et annet kjært fotomotiv, nøkkelåpningen i porten til Malteserordenens hovedsete. Her er det riktignok en foran meg, og rett bak meg kommer to damer i treningstøy som jeg oppfatter snakker norsk. Jeg forter meg å ta bilde gjennom hullet, og sier værsågod til damene som takker.

Bildet fra hullet var ikke noe å spare på, og de som er nysgjerrige kan heller søke det opp på nett. Jeg jogger tilbake til leiligheten og vi gjør oss klare til første dag i utforskningen av romersk markedsmat.

Jupiter rumler
Skyene har samlet seg da vi låser døra og heldigvis er det ikke mer enn noen hundre meter til Mercato Testaccio. Vi stopper ved en liten kaffebar og kjøper hver vår kaffe da det smeller til og regndråpene kommer. I full hast løper vi mellom bygningene som fra 1888 til 1975 var Romas store slakterianlegg. I dag huser de kunst og kultur under navnet MACRO, men lite vitner om det i skybruddet. Paraply ble ikke prioritert da sekkene våre ble pakket, men det hadde ikke vært til stor hjelp i regnskyllene.

Nå bøtter det ned og vi kan ikke annet enn å søke ly som best vi kan sammen med andre værfaste i det gamle slakteriet. Lyn og torden braker som om himmelen skal falle ned i hodene våre. Jupiter har tydeligvis stått opp med feil bein i dag, men da regnværet går et par knepp ned i intensitet springer vi så godt vi kan mot hovedinngangen til matmarkedet.

Mercato Testaccio holder til i et moderne, ikke veldig attraktivt (spør du meg), bygg fra 2012. Før var byens marked ute i det fri på Piazza Testaccio, og på en dag som dette er vi takknemlige for at de flyttet inn under tak. Det som møter oss inne er bugnende grønnsaks- og fruktboder. Kjøttdisker fylt med storfe, kyllinger, svineribber, skanker, og pølser. Fersk fisk og sjømat. Oster i alle fasonger og mykhetsgrader.

- Mamma Mia, sier Morten.
- Mamma Mia, svarer jeg.

En behagelig summing av stemmer fyller lokalene. Jeg har besøkt utendørsmarkedet i Palermo, og kan love at det er et helt annet desibelnivå der enn her. Det passer meg fint og vi lar blikket fare over alle lekkerbisknene som konkurrerer om å bli utvalgt.

Vi finner oss sitteplasser sentralt i markedet og jeg går for fylt aubergine, Melanzane gratinata og en torta salata di cicoria, sprøstekt pai fylt med sikori. Morten er glad i kjøttboller og velger Polpette atter en gang. Fyllet i auberginen smaker mildt av tomat og ost og kunne nok ha vært litt mer utfordrende. Sikoripaien er imidlertid riktig så god, og med en Birra Messina Cristalli di Sale ved siden av blir det meste bra.

Midt i måltidet kommer en ung jente med rosa slør bort med plastkoppen og ber om penger. Vi later som ingenting og spiser videre. Da lager hun tyggebevegelser og peker på maten.

- Mangiare, mangiare, sier hun og nikker i retning av utsalget vi handlet hos nettopp.
- Ja, ja, sier jeg og gir tegn til henne om å bli med.

Selgeren bak disken er åpenbart vant til dette og spør hva hun vil ha. Hun er tydeligvis også glad i kjøttboller, og han spør meg om hvor mange.

- Quattro, svarer jeg og ser på jenta.
- Dieci? spør hun bedende.
- Sei, sier jeg til selgeren som skuffer opp boller med saus.

Jeg betaler 8 euro, og later som jeg ikke hørte spørsmålet om å kjøpe drikke også. Da jeg setter meg ser jeg at han gir henne en cola, og hun går ut. Morten ble mett etter tre kjøttboller og det lille mennesket må ha en voldsom appetitt om hun skal klare seks. Jeg må ha litt vann før vi går videre og beveger meg mot baren, da en kjent stemme henvender seg til meg. Mangiare, mangiare. Det er den lille med rosa slør. Det bekrefter teorien min om at kjøttbollene ikke bare er til henne, men at det er flere mager å mette. Jeg ser på henne og hun kjenner meg åpenbart ikke igjen. Det er jo nesten ti minutter siden sist.

- Polpette al sugo! Ten minutes ago. Remember, sier jeg til henne og smiler. Nå kjenner hun igjen meg og ler, før hun igjen setter sitt bedende blikk i en annen turist. Borte hos Morten ser jeg at en kar forsøker å selge ham tre hvitløk i en snor. Men Morten er urokkelig og selgeren må slukøret prøve seg annetsteds.

Vi fortsetter å vandre rundt og kjøper litt frukt her og smaker litt der, før vi benytter anledningen til å komme oss tørrskodde til leiligheten. Det er opphold, men fortsatt er det ventet noen voldsomme regnskyll utover ettermiddagen.

Mobil på veggen?
Etter en kort benstrekk er vi klare for å komme oss over Tiber. Trastevere betyr nettopp det - "på den andre siden av Tiber" (trans Tiberim). Et navn romerne ga bydelen allerede i antikken, den gangen elven fortsatt markerte et skille mellom sentrum og den mer usiviliserte periferien.. Vi går over nærmeste bro, Ponte Sublico, og skrår innover smale gater med blikkene sporadisk mot skyene over oss. Morten går innom en butikk for å kjøpe en ny t-skjorte og er heldig med valget. Jeg for min del har blitt stanset av en hyggelig ung mann som ber om et bidrag til rehabilitering av narkomane. Jeg gir mitt bidrag kontant og ber om å slippe registrering. Jeg leser Trastevere Store over inngangsdøra hvor Morten forsvant inn. Der inne sperrer jeg opp øynene. Det er klubbutsalget til Trastevere Calcio. En av klubbene jeg undersøkte mulighetene for å se live i løpet av turen.

Trastevere Calcio er en fotballklubb fra bydelen Trastevere i Roma. Klubben spiller i Serie D, Girone G, som er fjerde nivå i det italienske fotballsystemet. Hjemmekampene spilles på Stadio di Via Vitellia (også kjent som Trastevere Stadium) som ligger ved Villa Doria Pamphilj og har en kapasitet på rundt 1 200 tilskuere. Dets aller mest kjente klubbmedlem var ingen ringere enn Romas fotballguddom Francesco Totti, og på utstilling ligger hans gamle medlemskort i klubben fra den gang han bare var i begynnelsen av tenårene.

Morten kjøper seg en flott Trastevere Calcio-trøye, og jeg får også lyst på en. Samtidig kommer det en følelse over meg at reisebudsjettet har blitt litt sprengt med Uber, bidrag til tiggere, mat- og drikke så langt. Jeg bestemmer meg for å vente til i morgen. Det er fortsatt et par timer til kampstart og vi finner oss en uteservering med parasoller store nok til å beskytte oss mot regnet når himmelen åpner seg. Det har allerede begynt å dryppe. Jeg har bodd her inne noen ganger før og turistfrekvensen er adskillig høyere her enn i Testaccio. På nabobordet er det nordmenn og bortenfor medelsvenssons. På andre side engelskmenn og nederlendere. Ingen italienere. Så åpner kranene seg for fullt. Vannet fosser gjennom den smale gaten og hverken paraplyer eller ponchoer har en sjanse for å holde folk tørre. Jeg har det imidlertid tørt der vi sitter, men har åpenbart vært veldig heldig med plasseringen. En illsint bareier kommer ut i regnet og samler inn dyvåte menyer mens han skjeller ut et par uskyldig utseende britiske turister for at de ikke har reddet dem fra regnet. De tar på seg ponchoene sine og rømmer ut i regnet. Når det løyer litt, går også vi videre til baren hvor vi har reservert bord til kampen.

Jeg kan ikke påberope meg noe supporterforhold til AS Roma. Jeg holder med Tottenham og FFK. Samtidig har jeg jo en sterk relasjon til byen vi er i og i slike tilfeller vil jeg alltid holde med byens lag. Tyrkiske lag har jeg null relasjon til og vet knapt en ting om Romas motstander annet enn at de er fra Istanbul (som jeg gjerne skulle ha besøkt). Når vi kommer til baren får vi beskjed om at vi må vente litt på bordet, men vi er tidlig ute og ikke oss i mot. Jeg bestiller et glass hvitvin og Morten en Campari med soda og titter over mot vår reserverte plass. Der sitter en røffere utgave av Stanley Tucci som ser riktig uritaliensk ut.

- Gjett hvem Tucci heier på, sier jeg til Morten.
- Det er jo plass til oss der, svarer han og vi bestemmer oss for å ta med oss drikke og tilnærme oss lokalbefolkningen.

Skjermen er på størrelse med en vegghengt iPad, men det hjelper at vi kom oss litt nærmere. Jeg hilser på italieneren som viser seg å være australsk. Riktignok med italienske aner og en solid porsjon innfødte fakter. Han og kona er på Italiatur og skal hjem til Sydney i morgen. Hun er ute og gjør de siste innkjøp, mens han ser ut til å nyte alenetiden på bar. Han viser seg å være riktig hyggelig og vi snakker om Haaland, Haaland og litt Ange Postecoglou og Spurs (den tidligere treneren til Tottenham som er australsk som vår venn Tucci).

Når vi forteller at vi er på vei til Bologna slår han seg demonstrativt på den lille magen han har, og rister på det blankissede hodet.

- The food is so good, sooooo goood, sier han på tykk australsk maner. Han kan ikke få lovprist matopplevelsene i byen nok.
- Det lover jo godt, sier jeg til Morten.

Kampen er i gang, men viser seg å være en temmelig kjedelig affære. Kona til vår nye venn er også tilbake og temmelig våt under ponchoen. Hun er ikke like overstrømmende glad over mannens nye norske bekjentskaper og de to forlater oss litt ut i andre omgang. Det er åpenbart ikke baren for de fotballinteresserte, for etterhvert er det kun vi som reagerer når nettforbindelsen lugger og bildet går i blå hvilemodus.

Vi blir enige om å få oss noe mat igjen og velger en for meg kjent restaurant fra tidligere Romabesøk. Jeg er litt bekymret for at det kan være fullt, men været har tydeligvis ført til en del avbestillinger hos Osteria Da Zi Umberto og vi tar plass.

Vi bestiller et fat med prosciutto, spekepølser og ulike oster sammen med en hyggelig rødvin. Til hovedrett velger jeg nå pasta alla gricia, det vil si samme som i går, men nå med spaghetti, mens Morten går for pasta alla carbonara. Pastarettene overgår gårsdagens. Det er små nyanser som teksturen på pastaen, smaken av ost og tyggemotstanden i guancialen. Det var godt i går, enda litt bedre i dag. Kloke av skade lar vi det være med antipasto og primi og rusler tilbake i oppholdsvær. Vi går over Ponte Sisto hvor jeg kjøper en gelato med pistasjesmak to go, før vi følger Tiber hjem til Testaccio. Kan det bli bedre? No.

Fredag 11. september, dag 3 i Roma

Holy porchetta! Mercato di Trionfale, hunder og Ettore Scola
Nok en dag venter. Atter et matmarked. Jeg begynner som dagen før en med en løpetur og i dag tar jeg turen til Terme di Caracalla. Keiser Caracalla innviet spa-anlegget i 216 som dekket et areal på over 25 hektar. Rundt 1500 badende kunne nyte romerske badefasiliteter som kalde (frigidarium), lunkne (tepidarium) og varme bad (calidarium). Det var selvsagt muligheter for å både stille tørst og sult i tillegg til ulike former for trening, biblioteker og hager for å summe seg eller seg i mellom. I dag brukes ruinene som friluftsscene for blant annet Roma-operaen. For dem som har sett Paolo Sorrentinos La grande belezza/Den store skjønnheten, 2013 (har du ikke det, vet du hva du har å gjøre) er det her hovedpersonen Jep møter magikeren og giraffen i en av filmens mange minneverdige scener.

Jeg jogger forbi og hører lydsporet til filmen for mitt indre øre. Jeg svinger igjen ned til Circus Maximus og kikker opp mot Palatinerhøyden, mens jeg tenker på de tusenvis av besøkende som skal vandre opp dit og så ned i Forum Romanum. Eller køene ved Colosseum. Glad det er gjort. Vi har helt andre planer for dagen. Da jeg runder hjørnet ved bygården vår, ser jeg en skikkelse stå foran porten i bare føtter og nyter morgensolen. Det er Morten som spiller rollen som lokalinnbygger til tåspissene med Trastevere Calcio-trøye. Don Ricardo di Testaccio.

Etter at han har fått på seg sokker og sko går turen til Mercato Trionfale, som ligger rett nord for Vatikanstaten. Det blir buss for bein dit og bussholdeplassen vår er bare noen få skritt fra utgangsdøren.

Kollektivtransport i Roma har blitt enda enklere siden sist jeg var her. Da var det problemer med å betale med tæpping på bussene og vi måtte kjøpe Atac-kort (Atac er Romas kommunale kollektivselskap, som driver byens metro, busser og trikker) hos utvalgte salgsteder, typisk tobakkiosker ol. Nå er det Tæp & Go både på buss og bane. Fram med mobilen eller kortet og tutto bene. Morten har lastet ned Atac-appen og den har mange funksjoner som sanntidsinformasjon om hvor bussen befinner seg samt reiseplanlegger. Men også i busskuret finnes en stor digital informasjonsskjerm hvor vi ser bussens nøyaktige posisjon. Bussen er ikke fullere enn at vi får oss sitteplasser (det kunne også informasjonen på app og skurskjermen opplyse om) og vi kjører forbi Kapitol-høyden, Vittorio Emmanuele-monumentet og opp handlegatene som er i ferd med å fylles av folk. Det samme er køen til Vatikanmuseene.

Mercato Trionfale er Romas største matmarked. Til sammenligning har markedet i Testaccio rundt 100 utsalgsboder, mens Trionfale kan skilte med over 270. Markedet har navn etter bydelen Trionfale og befinner seg i Via Andrea Doria, kort fra Vatikanmuseene og Petersplassen. Markedet var i likhet med Mercato di Testaccio utendørs, inntil det ble flyttet fra Piazza Unitá/Piazza Risorgimento til en moderne, lukket markedshall i 2010. Vi har blitt fortalt at Trionfale er “hverdagsmarkedet” for romerne. Her går de for å gjøre ukens eller dagens innkjøp av frukt og grønt, ost, brød, kjøtt og fisk, samt blomster og annet nødvendig til huset. Dette gir Trionfale et mer tradisjonelt preg, enn Testaccio som er mer tilpasset for turister eller lokale besøkende på jakt etter street food og mat der og da.

Lukten av nystekt porchetta får meg til å stanse opp.

- Det blir porchetta på meg, sier jeg til Morten og nikker i retning av det glinsende kjøttstykket som lokket på oppmerksomheten min.
- Oh, yes, svarer han bekreftende.

Porchettaen eller svinerullen kan fylles med ulike ingredienser som hvitløk, salvie, rosmarin, fennikel, men også innmat som lever. Det viktigste er at svoren er sprø og kjøttet saftig og passe salt. Her får vi porchettaen servert med fersk bøffelmozzarella i panini.

Forventningsfulle setter vi oss til rette med hver vår Birra Moretti, mens et reisefølge med matguide stanser opp ved siden av oss. Vi får foredraget med på kjøpet og lytter oppmerksomt helt til vi får maten servert. Ved første øyekast forstår vi at en panino på deling hadde vært mer enn tilstrekkelig. Det er noe reale blingser han kommer med, men de smaker helt fortreffelig. Porchetta er gøtt berre porchettaen er god, og denne er god. Ikke noe fancy og mildt krydret, men akkurat slik at kombinasjonen av mozzarella, salt flesk og sprø svor får spille hovedrollen. Reisefølget har fått servert et stort fat med ost og vi retter igjen oppmerksomheten mot guiden som sammen med en av innehaverne av salgsboden forteller levende om de mange ostetypene. En av de andre i boden har blitt oppmerksom på vår interesse, og kommer med et lite fat bestående av 10-12 ulike ostetyper, slik at vi også kan ta del av deliktatessene. Han sier at det var for ille å se på at vi satt der uten ost, før han legger til at vi gjerne må kjøpe et stykke eller to om noe faller i smak. Jeg spør ham om hvordan ostene vil håndtere en reise i ryggsekk med de temperaturene som vi nå er oppe i og at det fortsatt er en stund til vi kommer hjem til respektive kjøleskap i Norvegia. Han drar lenge nok på det til at jeg blir skeptisk og sier at neste gang tar vi med kjøleanlegg til ryggsekken. Det er ikke noe kjøpepress her og det virker som han er fornøyd med at ikke en smule ost er igjen på fatet han serverte oss og lovprisningen vår av italiensk ostemagi.

Jeg har ikke plass til mer enn en nektarin etter den solide frokosten. Den er til gjengjeld så saftig og søt at den fremstår som en helt annen art enn den som bys fram på kjedeligvarebutikkene hjemme til tre ganger prisen.

*En av utallige kjøttdisker på Mercato Trionfale.*

Apropos dem. En gjenganger i samtalene mellom Morten og meg er spørsmålet om hvorfor vi ikke har mer tilbud av denne typen hjemme? Små salgsboder, markeder, tilgang til bredt varesortiment, slakter, ostebutikk, et cetera. Jo, da. Vi har Matværste i Fredrikstad, Vulkan i Oslo, og lignende tilbud rundt omkring i landet. Samtidig er det noe helt annet som møter oss her. Har det bare med antall kunder å gjøre? Det er sikkert en del av forklaringen, men ikke alene. Jeg kan huske markedssalg, besøk hos slakteren, baker og kaffeforretning som en naturlig del av innkjøpsrunden i min barndom. Dagligvaregigantene i Norge fortjener et hvert argusblikk som blir dem til del. Det nærmeste vi kommer komiske Ali (Saddam Husseins informasjonsminister for de som husker den krigen) er når dagligvaremilliardærer sier at marginene på salg av mat i Norge er lave. Smilet stivner imidlertid av at det så vondt i lommeboka. Samtidig får vi som fortjent. Nordmenn har verdensrekord i å gjøre masseprodusert, ultraprosessert, kjip mat til nasjonalretter. Grandiosa, pulverbasert taco, Toro-supper, Pepsi Max, engergidrikker, frossen oppdrettsfisk, ferdigretter på boks eller i aluminiumsform, ketchup på skjorta, sennep i ræva. Det samme gjelder restauranttilbudene våre. Det er ti ganger lettere å få kjøpt sushi i Fredrikstad enn stekt makrell med nye poteter og kål.

Det er imidlertid ikke bekmørkt. Det finnes tilbud som Bondens marked og lokale gårdsutsalg for oss som har tid til å lete litt. Like før vår reise fikk jeg veldig lyst på ossobuco, altså skivet kalveskank med margbein. Jeg vet av erfaring at slike ting må planlegges og kjøpes inn i forkant - ikke alle kan bare ta med seg hunden ned til slakterdisken i Mercato Trionfale (sukk). Et tips fra en venn ledet meg til Gunhild Dangstorp og Guldkolla i Varteig. Sammen med sønnen min Felix (18) satt vi oss i bilen og dro på innkjøp direkte fra bonden. Gunhild tok seg god tid og vi fikk hilse på glade gressende kuer og på avstand de frittgående grisene som koste seg i finværet opp i lia. Ekte bonderomantikk, men også gode priser for kvalitetsprodukter. Helt konkurransedyktig med kjedeligvarebutikkene og ikke minst lettere fordøyelig med tanke på dyrevelferden. Tilbake i Roma tenker jeg at det er vanskelig å gjøre noe med butikkstrukturen i Norge, men vi kan gjøre noe for å støtte bønder og produsenter som Gunhild Dangstorp. Min erfaring fra kjøkkenet er at det er fullt mulig å bruke litt mindre kjøtt i raguen og heller fylle på med grønnsaker og en raus kraft (kokt på kraftbein fra bonden). Grønnsakene kjøper jeg helst på United Mega Store på Holmen i Fredrikstad som på mystisk vis klarer å ha lavere priser på frukt og grønt enn kjedeligvaregigantene. Rart det der.

Morten og jeg skiller nå lag. Jeg beveger meg i retning Villa Borghese som er blant attraksjonene i Roma jeg ikke har besøkt på mine turer til byen. Morten foretrekker å rusle litt gatelangs og finne seg et sted å betrakte folk og virak. Det er en varm dag. Gårsdagens uvær har ikke gjort noe vesentlig med temperaturen som er godt over 30. Et stykke på vei, kommer jeg på at det er nok lurt å undersøke om det i det hele tatt er mulig å skaffe inngangsbillett til utstillingene i Villa Borghese. Jeg sjekker og finner ut at det slippes inn i puljer på angitte tidspunkt og at billetter må forhåndskjøpes. Jeg ser for meg stimen av folk og kommer på andre tanker. Jeg dreier i retning Tiber og snart er jeg ved Castel sant Angelo. Nå er det for alvor varmt og den salte porchettaen har nok også gjort sitt. En kioskvogn står sentralt plassert midt i stimen av folk og jeg stiller meg i kø. En ung mann ved siden av meg lurer på hva det koster for en liten flaske Aperol Spritz (maks. 0,25 dl. av størrelsen å dømme). 8 og en halv Euro svarer, mannen i kiosken. Det ble ikke Aperol på han og kjæresten, fornuftig nok, men jeg må ha vann. Han tar seg godt betalt for det også.

Jeg kjenner at det var det jeg trengte og skuer ut opp Tiber-elva. Utsnittet er vakkert og Roma viser seg fra sitt vakreste. Dreier jeg blikket litt er det langt fra idyllisk. Jeg drikker raskt opp og forserer gateselgere som vil feste armbånd og alskens rask på meg.

Slik går jeg målbevisst i retning Testaccio da et banner får meg til å stanse opp. Jeg er utenfor Museo di Roma og det er bare noen dager til før de avslutter sin Ettore Scola-utstilling. Er det mulig? For en flaks, tenker jeg og forlater vrimmelen til fordel for museet. Dette bekrefter at det var langt bedre å droppe Villa Borghese denne gangen og heller stole på flaksen. Forrige gang i Roma skjedde noe lignende. Gatelangs oppdaget jeg og datteren min, Irma, en stor Don McCullin retrospektiv i Palazzo Esposizioni, som samlet krigs- og dokumentarfotografens lange liv med kameraet i alle verdens kriker og kroker.

Ettore Scola ble jeg introdusert for som mediestudent i Bergen på 1990-tallet. Det var Ettore Scola-dager i byen og at jeg så Brutti, sporchi e cattivi/Tarvelige, heslige og vemmelige, 1976, C'eravamo tanto amati/Vi som elsket hverandre så høyt, 1974 og Una giornata particolare/En spesiell dag, 1977. Senere har jeg sett flere av regissørens filmer og sammen med et knippe andre filmskapere skal han ha mye ære for at italiensk film holdt på sin status på 1970- og 1980-tallet.

*Museo di Roma, Ettore Scola-utstilling.*

Scola (1931–2016) var sentral i den italienske filmbølgen fra 1960- til 1990-tallet. Han ble født i Campania, men vokste opp i Roma. I likhet med andre regissører i sin generasjon skrev han manus og laget også vitsetegninger og karikaturer for det satiriske ukebladet Marc'Aurelio allerede som 16-åring. Der møtte den noe eldre Federico Fellini, som tegnet for samme blad – et vennskap som skulle vare livet ut, og som Scola senere hyllet i dokumentaren Che strano chiamarsi Federico (2013). Fra tegnesatiren gikk han videre til å skrive manus, blant annet i samarbeid med Ruggero Maccari, før han selv debuterte som regissør i 1964. Scola regnes for en av regissørene som holdt italiensk film relevant internasjonal gjennom 1970- og 80-tallet, i en periode da den store neorealisme-bølgen hadde lagt seg. Filmene hans blander samfunnskritikk, nostalgi og bittersøt komedie – "commedia all'italiana" og er variert i både form og sjanger.

Utstillingen er ikke stor og det er god plass i benkerader og mellom utstillingsmontre. Det passer meg utmerket der jeg beveger meg blant utstilte artefakter fra innspillinger, foto og ikke minst en mengde av tegningene hans som er enkle i streken, burleske og tidstypiske for en annen tid (et stykke unna woke med andre ord). Jeg går opp en etasje og får med meg noe av den faste utstillingen i Palazzo Braschi, men kjenner meg mett på inntrykk. Jeg tar en titt ut av vinduet og ser ned på Piazza Navona. Der nede stimer folk og her er det stille og fredelig. Lengst bort på plassen er leiligheten som Sophia Loren i rollen som prostituert tok i mot Marcello Mastrioanni i Vittorio De Sicas antologifilm Ieri, oggi, domani/I går, i dag, i morgen, 1963.

Vil man ha et fint oversiktsbilde av Piazza Navona er Museo di Romas øverste etasje et godt utgangspunkt. Utstillingene får man på kjøpet.

Jeg møter Morten igjen ved en liten bar tilbake i Testaccio. Vi rusler til leiligheten og møter en av beboerne i porten. Hun spør om vi kan passe på hunden hennes, en nydelig elegant Greyhound ved navn Cleo, mens hun lukeparkerer bilen. Det er mange hunder i Roma. Faktisk er Italia det landet i verden med høyest antall hunder, hvis man teller kjælehunder med fast bopæl.Dette bidrar til at savnet etter min egen vovve har begynt å melde seg. Hundene til romerne er med overalt og det synes ikke som om noen tar nevneverdig skade av det. Hjemme i Fredrikstad må hunden tjores fast på utsiden av kaffebaren mens jeg haster inn for å kjøpe noe å ta med meg. Muligens er det slik at allergikere ikke tar del i det sosiale livet i Italia og kun med risiko for nyseanfall og rennende øyne kan gå på restaurant og bar. Hva vet jeg? For meg (som også har testet positivt for både hund, katt og hesteallergi) og min kjærlighet til hunder, er det nok en grunn til at jeg er glad i Italia. Med fare for å høres egoistisk ut.

Damen takker og spør hvor vi kommer fra. Da vi svarer Norvegia, forteller hun entusiastisk om sitt besøk i Vesterålen i sommer. Cleo har lyst til å bli med meg inn i vår leilighet, men jeg tenker hun har det bedre her i Roma sammen med matmor. Det er greit med litt hundefri også. Det er tid for vårt siste måltid i Roma denne gangen.

Bestemors innvoller og Kalle Kanin
Vi bestemmer oss for å krysse av innmatsseksjonen av bucketlista og går for Da Bucatino ikke langt fra leiligheten vår.

Vi bestiller Antipasto della Nonna og kan dermed få krysset av flere bokser i en forrett. Fagioli e cotiche, lenticchie, coratella, carciofo e flan misti. Oversatt; bønner og svor (svinesvor kokt sammen med bønner), linser, innmat (lam- eller kje-innvoller; hjerte, lunge, lever – sautert med løk), artisjokk, og grønnsaksterrin/timbale, med spinat og squash bundet med egg og servert som en fast "kake".

- Her var det mye på en gang, sier jeg og gleder meg over å ha et reisefølge som kun har en mataversjon. Vi kommer tilbake til den senere.

Vi er ikke helt enig om hvilken konsistens vi foretrekker at leveren har. Jeg vil gjerne ha den myk, mens Morten foretrekker den litt fastere. Uansett, lever er gøtt berre … osv.

Innmat er mektig og vi blir enige om å velge kun en hovedrett. Morten går for en risotto crema di scampi, mens jeg velger Coniglio alla cacciatora. Morten er bortskjemt med sin hjemlige risotto tilberedt av Jeanette på Kongsten, og er vel middels fornøyd. Han klager imidlertid ikke, men jeg tror han hadde foretrukket kanin som meg. Første gang jeg fikk servert kanin var på ferie til Alassio i 1982. Vi bodde på et tradisjonelt hotell med hvite duker og fire retters middager, og en av kveldene fikk vi kanin. Det smakte himmelsk, og forunderlig nok har jeg spist veldig lite av det senere. Sannsynligvis har det å gjøre med at det i familien regnes i kjæledyrkategorien og at vi har hatt noen boende blant oss i perioder. Det skal sies at også for meg setter jeg grenser for hvem jeg spiser, og kaniner med navn og adgang til fritt leide i huset, blir ikke til kaninsteik. Kaninen som ble servert meg her på “jegervis” (alla cacciatora) vekker minnene fra 1982 og oppfyller på alle vis. Den er brunet og langtidskokt og jeg kjenner smak av hvitløk og løk, hvitvin, laurbær og rosmarin, og muligens ansjos, som er en perfekt smaksetter som prikken over kaninørene.

Det er enkelt og rikt på smak. Som det romerske kjøkkenet på sitt beste. Her er det heller ingen som ser med forakt på meg da jeg går løs på de små beinene og må ta hendene til hjelp. Brødet brukes til å få med siste rest av fett og saus. Husets rødvin var et fint nok akkompagnement og vi tar en tidlig kveld for å lade opp til lørdagens neste etappe - Bologna.

Lørdag 12. september, Bologna

Sjette etappe: Roma Termini - Bologna Centrale, 10:05-12:33

Morten har regnet på det og det lønner seg å kjøpe billett framfor å bruke et reisedøgn på reisen fra Roma til Bologna. Det er også verdt å merke seg i planleggingen av Interrail-tur. Sett opp reiseruta og bestem deg for datoer. Se på ulike alternative tidspunkt og der det er overganger, husk å legge til ev. setereservasjoner. I dette tilfellet var det billigste alternativet å kjøpe billettene i Trenitalia-appen og kjøpe reservasjoner. Vi fortsetter på første klasse.

Etter et par kaffe på en bar rett ved stasjonen begir vi oss mot sporene. Toget er 35 minutter forsinket, men i dag kan vi bare lene oss tilbake uten å tenke på overgang til nytt tog. Ombord i toget kommer den røde pilen raskt opp i marsjfart og vi unner oss en liten høneblund før vi besøker ombordserveringen. Vi har flaks og får kjøpt de to siste flaskene med øl på toget. Noen har åpenbart vært tørste før ankomsten til Roma, men det holder for oss. Frecciarossa er et stilig tog. Aerodynamisk og sexy. Bare navnet høres ut som hun alle snur seg på gaten etter i en Fellini-film. Det eneste Morten har å utsette på toget er serveringen av alt fra vin til øl i pappbeger. Der holder vi en knapp på Deutsche Bahn som serverer forfriskninger i glass med stett.

Hotellet Morten har valgt ligger rundt ti minutters gange fra Bologna Centrale. Vi bruker som sedvanlig Google Maps og har staket ut kursen.

- Hva er det der? spør jeg og peker på et stort område på kartet som minner om takene på telt.
- Et marked av noe slag. Tror det er mest lopper, svarer Morten.
- Det er svært.
- Det synes fra månen, svarer han, og etter noen kvartaler skimter vi teltene også fra gatenivå.

Morten leder an til hotellet uten mer hjelp fra Google. Vi legger fra oss ryggsekker og begir oss ut for lunsj.

Valget er enkelt i dag. Ragù alla bolognese med pasta i en eller annen form.

La dotta, la grassa, la rossa
Bologna kalles ofte den lærde, den fete og den røde eller la dotta, la grassa, la rossa. Enkelte legger visstnok til la turrita eller den tårnrike. For å ta dem i rekkefølge. Den lærde spiller på at Bologna huser Università di Bologna. Grunnlagt i 1088 regnes institusjonen som Europas eldste universitet som fortsatt er høyst levende. La grassa eller den fete kommer av Bologna som sentrum for Emilia-Romagna, Italias kulinariske hjerte. Tortellini, lasagne alla bolognese (der selve "bolognese"-sausen kalles ragù lokalt), mortadella, parmigiano reggiano og aceto balsamico fra Modena en kort togtur unna. Den røde brukes i to betydninger. Både de rustrøde/terrakotta-fargede fasadene i historiske sentrum, dels byens sterke venstrepolitiske tradisjon – Bologna har lenge vært et kommunistisk/sosialistisk høyborg, med en av Italias mest aktive fagbevegelser og en lang historie som "rød by."

Byen hadde opptil 180 tårn i middelalderen (derav "la turrita"), hvorav bare rundt 20 står igjen – mest kjent er de to skjeve Torre degli Asinelli og Torre Garisenda, midt i sentrum. Det er ikke bare tårn i Bologna. Det mest iøynefallende for meg er søylegangene som synes å være overalt. Bologna har Europas lengste sammenhengende portici (søylegang) – over 38 km med overbygde fortau, en gang bygget for å gi studenter og handelsfolk ly for regn og sol, i dag et UNESCO-listet kulturminne.

Det blir bolognese med papardelle. På grunn av rettens popularitet og utbredelse er det også et vell av meninger om den “riktige” bolognesen. De fleste vil vel begynne med sofritto, altså stekingen av løk, gulrot og selleri, men spørsmålet melder seg umiddelbart - smør eller olivenolje? Deretter kjøtt - kvernet eller små biter av storfe? Kalv eller okse? Pancetta? Så hakket tomat. Eller? God kjøttkraft må til eller så blir det ikke noe greie på noenting.

De fleste vil vel si at tomaten er en av hovedingrediensene i den pastasausen vi kaller bolognese, men så enkelt er det ikke. I en episode av matserien sin reiser Stanley Tucci (som for min del alltid vil minne meg om italiensk-australeren vi traff i Trastevere) til Bologna. Der gjør han som han pleier, men med skyggen av pandemien over seg og folkene han treffer. Til tross for koronaen får han komme inn på et kjøkken for å lage den berømte kjøttsausen. Vi fortelles at den eldste oppskriften som er bevart er Pellegrino Artusis “maccheroni alla bolognese” fra 1891. Denne ble publisert i hans La scienza in cucina e l'arte di mangiar bene/Vitenskapen på kjøkkenet og kunsten å spise godt.

Her består oppskriften av magert kalvefilet, pancetta, smør, løk, gulrot og selleri, findelt og surret, deretter trukket med kjøttkraft, men ingen tomat. Artusi foreslo variasjoner som tørkede sopp, trøffelskiver eller kyllinglever, og avsluttet gjerne med litt fløte for ekstra glans. Pastaen han anbefalte var forresten ikke tagliatelle, men "denti di cavallo" ("hestetenner") – dagens mezze maniche. Det skal riktignok finnes et enda eldre spor fra sent 1700-tall. Kokken Alberto Alvisi i Imola (nær Bologna), skrev ned oppskriften til retten for kardinal Barnaba Chiaramonti – senere pave Pius VII. Men denne ble aldri publisert i sin samtid, så Artusis 1891-oppskrift regnes som den første trykte versjonen, slik Tucci også viser til.

Tomatene snek seg først inn i oppskriftene på 1900-tallet, og selv i dag insisterer mange tradisjonalister i Bologna på svært lite eller ingen tomatpuré – kjøttkraften skal fortsatt bære mesteparten av sausens dybde.

Dette er sannsynligvis en av de rettene jeg selv har laget mest av som hverdagsmat i heimen - i likhet med mange husmødre og -fedre som vil få i barna noe velsmakende med kamuflerte grønnsaker og som ikke tyr til pulver. Personlig foretrekker jeg mindre tomat og bruker gjerne litt god tomatpuré og en liten klunk med passato - silt, kokt og most tomat. Jeg foretrekker å holde igjen litt på kjøttmengden og bruker gjerne langtidskokt kjøtt fremfor kjøttdeig. Kjøttkraften er prioritet numero uno. I all ærbødighet lager jeg på en god dag bedre bolognese enn den vi får servert, men akkurat i denne sammenhengen er det ikke noe mål. Sausen er god, men det er vel mye kjøttdeig og kokken har ikke spart på saltet (det skal sies at jeg er glad i salt og at det er bedre med litt for mye enn for lite). Tagliatellen er passe al dente og vi blir også passe mette.

Vi gjør opp og konstaterer at prisen for en birra piccolo, et glass rødvin og pasta også var helt passe. Dermed er vi klare for å begynne utforskingen av Bologna. Morten har vært her før, men heller ikke han har hatt tid til å bli ordentlig kjent med byens kriker og kroker.

Til tross for kallenavnet, er det ikke spesielt mange fete mennesker her, men jeg synes det er flere hunder enn jeg så i Roma. Om det skyldes at jeg legger bedre merke til dem på grunn av savnet av Bruno der hjemme, eller om det faktisk er flere firbeinte her er jeg usikker på. Det er veldig mange unge folk og slik sett skjønner vi at det er en levende studentby. Det yrer av glade og smilende studenter som har fri fra lesesalen og nyter livet.

Jeg sliter litt med å få tak på himmelretningen i de smale gatene og merker at jeg gjerne trekker i motsatt retning av Morten. Han har et innebygd kompass som gjør at han i 9/10 tilfeller velger riktig kurs. Mitt er ikke like sofistikert. Det er smale gater og brede gater, men utover de to høye tårnene finner jeg ikke så mye å orientere meg etter da bygningene stort sett skygger for sola. Det er forsåvidt greit fordi det er varmt i Bologna også. Det tagges her også. Noen er mer sofistikerte og forseggjorte enn andre. Og veldig mange har budskap som i tråd med byens røde rykte er plassert til venstre i politikken. Free Gaza er en gjenganger, men det trenger en jo ikke være så rød for å mene. Det er nok å feste blikket på inne på toalettene her også, men i all rettferdighet leder nok Dansken i klotter foreløpig.

Det er en liten folkestim rett ved hotellet vårt. En av Bolognas some-favoritter befinner seg der. La finestrella di Via Piella er en liten luke i en husvegg. Bak luken er en av Bolognas bortgjemte kanaler, Canale di Reno. Det kan minne litt om nøkkelhullet på Aventinerhøyden i Roma. Bak den nedtaggede veggen avdekkes et lite Venezia i miniatyr (slik i det minste turistbrosjyrene fremstiller det).

Atter et taperlag og verdens beste levermos
I forkant av reisen utforsket vi mulighetene til å oppleve fotball underveis. Det viste seg at ingen aktuelle lag spilte hjemmekamper som passet til vår reiseplan, men å se kamp blant lokale på storskjerm er et fint alternativ. Dette hadde vi allerede fått til i Roma, selv om hverken kampen, supporterne eller “storskjermen” var noe å skrive hjem om. Vi passerer en pub med litt større skjermer og der spiller Tottenham mot Everton. Som Spurs-supporter er det ikke annet å gjøre enn å benke seg.

Jeg holder med et lag som ikke gjør det så bra, men når sjansen byr seg er det vanskelig å la være å benke seg. Morten holder med Bayern München og er mer bortskjemt med oppturer, men vi har begge hjerte for FFK og vet dermed alt om at fotballen er rund og hvordan det kan gå opp og ned for laget en holder med. Det er ikke kamp om bordene i restauranten som viser kampen. Forventningene mine blir lavere og lavere for hver sesong og heller ikke dagens kamp gir meg mye å glede seg over. Men man skal ikke klage over selvpåførte lidelser. Jeg er mer lei meg for at etterfølgende generasjon også ble utsatt for Spurs og ikke et mer vinnerorientert lag, men det er ikke noe å gjøre med. Kampen ender uavgjort og vi blir enige om å gå tilbake til samme sted for å se Bologna borte mot Napoli.

Viktigere er det at vi skal spise i kveld også. Jeg har blitt tipset om restauranten Darcy som visstnok holder høy standard til OK priser.

- Vi er heldige igjen, sier jeg da det er ledig bord til oss langt inn i det art deco-inspirerte interiøret.

Det er litt mer fancy enn det vi har vært på til nå, men kelneren er nedpå og det er ingen grunn til høye skuldre. Vi kikker over på sidebordet hvor tre unge tyskere, sannsynligvis kunsthistoriestudenter, tipper jeg, har kjøpt parmeggiano, balsamicoeddik, olivenolje, vispet salviesmør og brød.

- I want that one, sier Morten med klar referanse til Little Britain som neppe de unge tyskerne oppfatter.

Parmesanen er lagret i 30 måneder og balsamicoen er perlende søt og syrlig. Excellent choice sier kelneren, da vi også bestiller Crostini di Fegatini med en flaske Lambrusco til. Denne ble bestilt litt på måfå av meg, men viste seg å passe perfekt til den salte osten, oljen med god peppersmak og ikke minst den fantastiske levermosen toppet med syrlige syltede druer.

- Fantastisk smak av lever, løk, krydderier, sier jeg og Morten tygger fornøyd i seg av godbitene.
- Hva mer tror du den kan inneholde, sier jeg.
- Nei, jeg vet ikke? Må jo være noe godt noe, da, svarer han.
- Ansjos!
- Ansjos?

Der var fisken på disken og det eneste spiselige Morten har påstått han ikke kan fordra har nå også blitt godtatt av ganen. Vi skåler for det i perlende Lambrusco. Den er såpass lett drikkbar at vi går for en flaske Barbaresco til hovedrettene. Det går i litt høyere tempo hos oss enn på nabobordet. Morten velger tagliatelle al ragu mens jeg går for gramigna al ragu di salciccia som virkelig sitter som et skudd. Perfekt pasta og smaksdybde i sausen som omgir de småpikante pølsebitene. Her var det lille ekstra jeg savnet i bolognesen til lunsj og Darcy gjør seg fortjent til 10/10 fra meg. Barbarescoen må ta sin del av skylden for at regningen passerte hundre euro-merket hos Darcy, men det var verdt prisen. 149 euro for fantastisk mat og to flasker vin må absolutt kalles godkjent.

Søndag 13. september, Bologna dag 2

Det har begynt å bli en vane. Caffé americano til Morten og cappucino med en cornetto til meg. Vi har slått oss ned sentralt på Via dell'Indipendenza og har de to høye bytårnene bak oss. Det er allerede mye folk ute i gatene, men det er svalere enn i Roma. Søylegangene og husene bidrar til både skygge og en fin fønvind som ledes mot oss. Vi har blitt anbefalt to markeder i Bologna. Mercato di Mezzo og Mercato delle Erbe. Vi går for førstnevnte i dag og sparer Mercato delle Erbe til i morgen. Som det passer seg på en søndag tar vi også en tur innom katedralen i Bologna, San Pietro. Katolske kirkebygninger har det med å gjøre inntrykk på oss som er vant til mer smålåtne forhold og San Pietro er intet unntak.

Historien til byens erkebispesete er lang og dramatisk. Flere branner og gjenoppbygginger siden den første kirken skal ha blitt oppført allerede på 900-tallet. Etter en katastrofal brann i 1141 ble den bygget opp igjen i romansk stil, og etter et jordskjelv i 1222 fulgte enda en ombygging, denne gangen gotisk. Fasaden slik den fremstår i dag – rødmurt tegl i tråd med la rossa med marmordekor og de to store skulpturene av Peter og Paulus høyt oppe – er resultatet av ombygging i barokk stil fullført rundt 1750, under pave Benedikt XIV, hvis våpenskjold troner over hovedportalen.

Interiøret er da også gjennomført barokt – tungt, staselig og fjernt fra den nakne romanske opprinnelsen. Et krusifiks i tre fra 1100-tallet er det eneste som overlevde fra den aller eldste kirken. Klokketårnet, byens nest høyeste med sine 70 meter, huser byens tyngste kirkeklokke – kalt "la nonna" (bestemoren), på hele 3,3 tonn, og skal visstnok være verdens tyngste klokke som fortsatt ringes for hånd.

Vi gjør et forsøk på å finne noen julekuler å ta med hjem for å pynte respektive trær med når den tid kommer, men butikken har lite som egner seg å heng på treet og vi fortsetter mot dagens matmarked.

Mercato di Mezzo, ligger midt i (som navnet understreker) Quadrilatero. Det gamle handelskvartalet befinner seg i et nettverk av smale gater mellom Piazza Maggiore og de to tårnene. Gatene er oppkalt etter håndverkene som en gang holdt til der: Via Pescherie Vecchie, Via Drapperie, Via Clavature.

Allerede i middelalderen var Bologna en av Europas viktigste handelsbyer. Markedet har vært på nesten samme stedet siden den gang, men er nå renovert til et moderne matmarked. Det beskrives som noe mer turistrettet og litt dyrere enn Mercato delle Erbe, men vi er jo tross alt turister og som nordmenn er vi godt vant med høye priser så vi føler ikke vi har noe å frykte. Det er søndagsstemning i Quadrilatero. Ifølge reiseguiden er det stedet hvor fiskehandlere roper ut dagens fangst, slakterbutikker har hele skinker hengende i vinduet, og det yrer av folk som skal gjøre innkjøpene til nok en fest for ganen. Lite av det, der vi tusler i de trange smugene, selv om butikkene er innbydende nok.

Vi kommer til Mercato di Mezzo og tar en liten runde i hallen. Den er som forventet mindre og av en annen art enn de var har besøkt i Roma, men vi fristes ved første øyekast av en monter med ulike varianter av panini, små pizzaer og arancini.

Morten går for Arancini. Små friterte risballer, opprinnelig fra Sicilia og fylt med kjøtt, mozzarella, sopp eller andre godsaker. Navnet kommer av likheten i utseende med appelsiner, it. arancia. I tillegg tar han med friterte mozzarellapinner. Jeg har også lyst å smake på arancinien og velger i likhet med Morten en med ragu. I tillegg tar jeg med fritert pizza med tomat og mozzarella. Arancinien er god, men litt anonym i smaken. Pizzaen har imidlertid veldig intens og deilig tomatsmak og er putemyk i munnen. Da vi skal til å gå, ser jeg at de også har Mozzarella in Carozza i monteren, men orker ikke mer frityr og ost. Grunnen til at jeg fester meg ved det enkle ostesmørbrødet, er at det spiller en liten, men viktig rolle i en av mine (og mange andres) favorittfilmer, Sykkeltyvene/Ladri di bicicletta, 1948, regissert av Vittorio De Sica. Kort fortalt blir sykkelen som hovedpersonen er helt avhengig som fersk reklameplakatklistrer i Roma stjålet. Han og sønnen begynner en leting som tar dem rundt i byen, mer og mer desperate i jakten på sykkelen. På et punkt må de imidlertid ta en pust i bakken og ikke minst føler faren behov for å bøte på dårlig samvittighet for måten han har behandlet sønnen. De går inn på en restaurant og bestiller vin, og siden det er en restaurant og ikke en pizzeria, som kelneren bryskt forteller ham, blir det nettopp Carozza in Mozzarella til sønnen. Maten er hans kjærlighetserklæring til sønnen, og der og da glemmer de fattigdommen, sykkelen og alle bekymringer.

Heldigvis er det ikke mye bekymringer som preger oss der vi går mette og glade fra nok et måltid.

Et par kvartaler bortenfor ser vi at det er samlet folk rundt telt.

- Jeg tror jaggu meg det er et antikvitetsmarked her, sier jeg.
- Virker sånn, svarer Morten uten like mye entusiasme i stemmen. Jeg legger merke til at blikket hans dras mot noen parasoller med kafébord og stoler.

*Mercato Antiquario på Piazza Santo Stefano.*

Mercato Antiquario Città di Bologna på Piazza Santo Stefano yrer av liv. Det tilbys kreti og pleti, men innimellom er det virkelig noen funn. Et garderobeskap fra Syd-Tyrol fatter min interesse og jeg sender en SMS til Marianne som i løpet av 2 og ½ sekund spør hvor mye det vil koste å frakte det hjem. Selgeren var ikke interessert i å gå inn på det en gang og jeg antar at det ville bli dyrere enn utsalgsprisen. Neste gang tar vi varebilen, svarer jeg til Marianne med smilefjes og svettedråpe.

Det er ulemper og fordeler med å være ryggsekkturist. Ulempen er at en ikke kan ta med seg så mye, fordelen er at en på den måten sparer penger. Med varebilen parkert rundt smuget og Marianne som reisefølge kunne besøket ha blitt kostbart.

Bella Mortadella!
Alle loppene har gjort oss fysne og fordelen med Bologna er at en ikke trenger å gå langt for å finne steder å slukke tørst og sult. Jeg tenker at nå er muligheten til å få seg litt av Bolognas stolthet - mortadellaen.

Mortadella er pølse laget av finmalt svinekjøtt med biter av spekk. Pølsa har synlige hvite spekkbiter i snittflaten, og smaksettes i de fleste oppskrifter jeg har sett med myrte, laurbær og salt og pepper. Ofte tilsettes også hele pepperkorn, pistasjenøtter, oliven eller soltørket tomat.

I den reneste formen ligner den litt på vår servelat, amerikanernes baloney (som også har hentet navnet fra Bologna) og enda litt mer på svenskenes prickig korv. Jeg skal ærlig innrømme at ingen av de nevnte står høyest på min rangordning over pølser, men å sammenligne industrialiserte kopiene med originalen er ikke noe du gjør med en italiener og i hvert fall ikke en bologneser innen armlengdes rekkevidde. Mortadellaen jeg har smakt opp gjennom mange pølsefat har også overbevist meg om at mortadella rager høyt nok over bastardene til at vi kan snakke om et helt annet produkt.

Mortadella Bologna har IGP-status, det vil si geografisk beskyttelse, og navnet skal etter sigende stamme fra det latinske mortarium, eller morteren kjøttet ble most i eller også myrte-urten som på italiensk kalles mortella.

Vi finner oss et bord ved et utsalg hvor det skiltes med mortadella og disken inne i lokalet ser riktig så innbydende ut. Jeg går inn for å bestille, men må skuffet konstatere at dagens siste skive mortadella har blitt solgt. Hjernen jobber nå på høygir. Det er for dumt å dra fram telefonen for å åpne foodbucket-lista. Selv om en er på tur kan man jo forsøke å holde på en viss grad av verdighet og forholde seg rolig selv når kriser inntreffer. Hva mer var det som gjenstod i Bologna? Tortellini, men det er ikke stedet for pasta. Jeg kikker langs disken, og der ser jeg dem. Trekantede piadini med ulikt pålegg - bare ikke mortadellaen, da.

Jeg bestiller piadina med salami picante og mozzarella. De varmes opp og smaker som de skal. Salamien er passe sterk og den milde mozzarellaen er som vanlig et trivelig selskap for den småpikante salamien. Enkelt, greit og mettende.

La dotta
Bologna bærer den lærde eller la dotta som følge av det gamle universitetet fra 1088. Det står på lista over steder å besøke, men jeg ser det er stengt. Jeg ser at Pinacoteca Bologna ikke er langt unna. Morten har lyst å gå litt gatelangs, mens jeg setter kursen dit uten egentlig å vite noe om stedet og hva det har å by på. Min erfaring er at det ikke nødvendigvis er noen ulempe å stille uten så mye kunnskap om museer og heller la seg overraske. Jeg visste jo ikke om Ettore Scola-utstillingen i Roma og jeg husker for noen år tilbake på første tur til Milano at jeg mer eller mindre snublet inn i Pinacoteca di Brera og fant både Caravaggio, Rafael og alskens godbiter. Ikke minst husker jeg at det var et av få stille steder, og jeg håper at dette museet også er i kategorien labert besøkt.

Misforstå meg rett. Jeg er ingen misantrop, eller i hvert fall ikke daglig, og vil anse meg som temmelig sosial av vesen. Det er imidlertid noe med menneskestimen som gjør at jeg lett får utbrudd av psoriasis og trykk i tinningen. På turen til nå var det nærmeste jeg har vært flass, stimen rundt Castel Sant'Angelo og da vi ventet på buss for tog i Innsbrück. Det var nok folk i de smale smugene rundt og i markedet her til at litt sval enegang blant renessansekunst ville være helt på sin plass.

Pinacoteca Nazionale di Bologna eller Bolognas nasjonalgalleri er byens fremste kunstmuseum. Museet holder til i en tidligere jesuittbygning på Via delle Belle Arti, vegg i vegg med Accademia di Belle Arti – byens kunstakademi siden 1700-tallet.

Jeg leser at samlingen er i stor grad bygget opp av verk hentet fra Bolognas egne kirker og klostre, særlig etter Napoleons undertrykkelser og konfiskeringer på slutten av 1700-tallet, da mye kirkekunst ble samlet under statlig forvaltning istedenfor å gå tapt eller spres. Det gjør at galleriet i dag fremstår som en slags konsentrert historie om nettopp den bolognesiske maleskolen – en tradisjon som på 1500- og 1600-tallet var blant Italias mest innflytelsesrike.

Det lover godt i det jeg går inn i bygningen. Sval luft møter meg og ikke et annet menneske i sikte enn den uniformerte museumsbillettøren som virker oppriktig glad for besøk. Jeg betaler og går inn. Første del er viet kirkekunst fra middelalderen og ikoner. Stillheten og mangelen på andre folk enn meg og et par andre besøkende forsterker den sakrale stemningen. Jeg rusler i rolig tempo over i avdelingen for renessansekunst. Mange for meg ukjente kunstnere forsterker tanken min på hvor utrolig rik arven fra renessansen er, men også hvor gode italienerne er til å forvalte den. Her kan det godt hende at motbør er i vente fra en eller annen med mer innsikt enn meg om italiensk kulturpolitikk, men inntrykket mitt er at de i en helt annen grad enn andre nasjoner (som har langt mer penger til å ta vare på kunst- og kulturskatter) anstrenger seg for å ta vare på kulturarv. Dette gjelder også hvordan de ønsker at vanlige publikummere skal kunne ta del i historien. Lav pris på inngangsbilletter eller til og med gratis inngang på utvalgte dager. Dette fikk jeg og datteren min Irma nyte godt av da vi på forrige tur til Roma skulle inn på Kapitolmuseene og ventet i billettkø. En dame kom bort til meg og ga oss to billetter. Jeg sa til Irma at hun sikkert tok oss for å være en del av et reisefølge, men da jeg spurte mannen foran oss fortalte han at siden det var fjerde søndag i måneden, var det gratis inngang. Slik ønsker man at alle skal kunne oppleve historien sa han, og vi så måpende på hverandre.

Det var ikke gratis inngang denne søndagen, men 10 euro må sies å være akseptabel pris. Høydepunktet for min del er salen hvor Guido Renis Pala dei Mendicanti (også kalt Pietà dei Mendicanti). Guido Reni malte bildet 1613–1616 på bestilling av Senatet i Bologna, og maleriet ble plassert på hovedalteret i kirken Santa Maria della Pietà dei Mendicanti i 1616

Nederst i bildet er en bymodell av Bologna og ifølge utstillingsteksten symboliserer dette at biskopen i byen, San Petronio, nederst i midten, holder Bologna under sin beskyttelse. Øverst sørger Maria over den døde Jesus omgitt av engler på kjent maner. Motivet er velkjent, men size matters, som amerikanerne pleier å si, og dimensjonene her kommer ekstra til sin rett i salen. For å riktig kunne ta til seg maleriet i all sin prakt, og samtidig få en perfekt plassering for å dokumentere med eget kamera, går besøkende opp en trapp til en avsats midt i mot bildet.

Verdt et besøk i museet alene, tenker jeg. Etter den opplevelsen har jeg også fått min dose ro og museum og er klar for å fylle på med annen næring enn den åndelige.

Morten har leid seg sykkel mens jeg har trasket meg gjennom middelalder og renessansen. Enkelt og greit via QR-kode og ikke alt for dyrt. Det er forholdsvis mange som sykler her til å være en Italiensk storby. Det er ingen elektriske tohjulinger å se, og det er i hvert fall for meg deilig å slippe. Tohjulinger er helt greit, så lenge du ikke risikerer å bli kjørt overende - og det har jeg opplevd mer enn en gang i både Fredrikstad og Oslo med kamikaze-ryttere på to hjul.

Hjemmekamp på bortebane
Vi tar en beinstrekk på hotellet og jeg sjekker hvordan vi ligger an med hensyn til bucketlista. Ikke så verst, men fortsatt mangler mortadella her fra Bologna. Dessuten tortellini. Mortadellaen får vente til i morgen, men det blir tortellini i kveld.

Vi går til fotballpuben og setter oss til. FFK skal spille mot Sarpsborg 08 samtidig og jeg logger meg innpå TV2 Play med mobilen. Slik kan vi følge hjemmekamp i Fredrikstad samtidig som Bologna spiller på storskjermen. Det er litt flere supportere her enn på baren i Roma, og da Fredrikstad scorer og vi slipper jubelen løs stusser nabobordet. På skjermen er det innkast til Napoli og de forstår ikke hvorfor det er noe å glede seg over. Vi forklarer at vi ser på laget vårt samtidig og vi får tommelen opp. Så lenge vi også heier da Bologna gjør det bra, tenker vi, men det er ikke mye å juble for hverken i Fredrikstad eller her. 1-1 for FFK og tap for Bologna.

Vi velger restaurant litt på måfå i kveld og går for prinsippet om at godt besøkt, lokale gjester og serveringspersonale som ikke løper, tyder på at det ikke er så verst.

Det blir tartar på meg. Tartar er gøtt berre tartaren er god, og her kan en legge til at er ikke tartaren god bør en la være å spise den opp. Rått kjøtt som ikke smaker godt gjør ikke bare at en kan miste matlysten, men også bli skikkelig dårlig. Første munnfull gir ingen grunn til bekymring. Dette er akkurat som det skal. Servert med balsamicoeddik, pepper og litt grønt smaker kjøttpucken fortreffelig.

Til hovedrett bestiller jeg - helt i tråd med plan og bucketlist - tortellini med trøffel og kremet saus. Et av mine beste minner fra italiensk restaurant er fra Notting Hill i London. Det er ikke så rart, da London har veldig mange gode italienske spisesteder. Det var trøffelkveld og vi fikk servert variasjoner av trøffel fra første til siste rett. Rause skiver ble høvlet over smaksrike retter på overdådig maner. Da kelneren kommer med retten min nå skal det ikke mye restauranterfaring til for å ane ugler i mosen. Det er pappardelle-pasta ikke tortellini. Pastaen bader i tomatsaus. Sausen lukter løk og ikke fnugg av trøffel. Først tror jeg at Morten har fått min rett, men han bestilte hverken trøffelrett eller tomat-løk-pasta. Jeg får kelnerens oppmerksomhet og påpeker at her har det skjedd noe feil. Nei, svarer han. Du bestilte det her. Nei, sier jeg. Jo, sier han. Nei, sier jeg, men så innser jeg at det er like greit å gi opp. Selvtilliten til egen italiensk uttale av rettene på menyen kan ha gått meg til hodet, og da det åpenbart ikke hjalp at jeg pekte i menyen, får jeg ta til takke med vegetarpastaretten. Etter tartaren til forrett har jeg dessuten fått min dose kjøtt. Jeg smaker og det er noe kjent. Det smaker mye løk. Temmelig søtt. Pastaen er myk. Så kjenner jeg den igjen. Det er smaken av Spaghetti Rimini. Stabburets klassiker på boks. Bare uten de myke sosissene og kjøttbollene. Det er sikkert ikke noen stor overraskelse at dette ikke befinner seg blant foretrukne middagsretter, men tilbake til pastaen med løk og tomat. Er det noen mulighet til å redde den? Jeg får kelnerens oppmerksomhet igjen og spør om parmeggiano. Han er raskt tilbake og etter rikelig påfyll med ost beveger vi oss bort fra Stabbur-boksen og inn i et mer behagelig terreng.

- I noen tilfeller kan det ikke bli for mye ost, sier jeg til Morten og tømmer skålen for siste rest av parmesan.

Mandag 14. september, Bologna dag 3

Hulter-til-bulter-markedet som forsvant
Det er siste dag i Bologna og jeg finner fram lange fotballstrømper, shorts og joggesko. Det er rett før åtte og perfekt tid for en liten løpetur. Nå begynner folk å åpne lokalene sine, studenter er på vei til forelesninger eller lesesalsplassene sine, reisende skal rekke et tog til jobb eller kanskje Interrail med en god venn, osv. Planen er å ta turen forbi det store hulter-til-bulter-markedet som vi passerte da vi ankom. Markedet heter egentlig La Piazzola på Piazza VIII Agosto/Parco della Montagnola.

Jeg har lest meg til at dette har mer loppemarkedpreg enn markedet vi kom over på lørdag, men det kan uansett være artig å ta en titt. Det blir fort tydelig for meg at synet av plassen fortoner seg annerledes avhengig av hvilken dag det er. Bare noen få telt er igjen ytterst i kanten av piazzaen. Resten er borte. Jeg trøster meg med at uansett er hverken varebil eller Marianne med på tur, og at vi får ha hulter-til-bulter-markedet til gode. Jeg jogger i retning parken på oversiden av Piazza VIII Agosto, Parco della Montagnola. Dette er en av Bolognas eldste offentlige parker og jeg har merket meg sirkelformen på gangveien som omkranser trær og grusganger mot midten. Hjemme løper jeg stort sett på kryss og tvers i nærskogen. Torsnesskogen er stor nok til at det er veldig gode muligheter for å velge ulike stier og få litt variasjon i treningen. Jeg har løpt lite på bane og i sirkel etter at obligatorisk kroppsøving ikke var en del av hverdagen (det nærmer seg 40 år siden), og tenker at det skal bli artig å løpe litt i ring igjen. Jeg velger å løpe moturs og blir raskt møtt av først en jogger i fint driv med høye kneløft og deretter en annen i powerwalk-modus. Jeg løper en runde og møter igjen han med de høye kneløftene, og det slår meg at vi møttes omtrent kvart over sist. Nå er vi omtrent kvart på. Det vil si at vi holder tilnærmet samme fart. Fortsett sånn, tenker jeg før jeg møter Powerwalk-mannen, som nå har akselerert opp i joggetakt. En ung dame har valgt moturs som meg og passerer lett og ledig. Å nei, du, tenker jeg. Hun blir tildelt rollen som hare. Nå kommer vi til kvart over, og der er kneløftmannen.

På toppen av parken blir jeg distrahert av den umiskjennelige lukten av cannabis. En kar på en benk har fyrt opp morrarøyken. Det får meg til å tenke at det har vært veldig mye mindre av akkurat den odøren på denne turen sammenlignet med de foregående reisene våre til Italia. Da vi feiret jul i Roma og bodde i Trastevere, lå det en eim av søt, emmen røyk stort sett hvor en gikk, og slik var det også på sommerferie i Palermo og Sicilia for et par år siden. Hva har skjedd?

Svaret må jeg slå opp senere, men tankestrømmen har gjort at haren har forsvunnet ut en sidevei og at kneløftmannen og signor powerwalk møter meg sammen, nærmere halv enn kvart over. En veldig hyggelig paviljong med servering er i ferd med å åpne. Et ypperlig sted å ta med Morten til for kaffe og noe søtt om litt. Jeg fullfører siste runde og løper tilbake til hotellet.

Etter morgentoalettet er unnagjort er vi på vei opp til parken igjen. Parco della Montagna ble skapt av jordmasser fra byggingen av bymuren på 1600-tallet etter fransk mønster. På vei opp mot kaféen kjenner vi igjen lukten av artigtobakk og interesserte blikk tyder på at det her ikke bare konsumeres, men også omsettes for de som ønsker seg slikt. Svaret på hvorfor lukten til nå mer eller mindre har vært fraværende er at Italia fra mitt forrige besøk har forbudt omsetning av cannabis-produkter, og light-varianten som ble solgt sammen med badeballer, solkrem, postkort og artige t-skjorter.

Med Decreto Sicurezza/Legge 80/2025 ble hele markedet for "cannabis light" (lavdose-THC blomster) forbudt over natten. Butikkene som fantes i store mengder i turistområder i Roma og andre byer solgte fritt tilgjengelige, sterkt duftende blomster til alle over 18, uten at det egentlig var ulovlig cannabis. Fra 2025 er import, dyrking, besittelse, salg og bruk av disse blomstene forbudt og straffes etter narkotikalovgivningen. Samtidig innførte Italia et nytt trafikklovverk (desember 2024) med nulltoleranse for THC ved kjøring – selv spor kan gi bot opptil 6 000 euro, inndragning av førerkort i 1–2 år og i verste fall fengsel. Dette har generelt økt risikoen forbundet med synlig/luktbart cannabisbruk i det offentlige rom.

Om det betyr at bruken har blitt mindre diskuteres, men ute i det offentlige rom er det en merkbar endring. Min nese er forholdsvis tolerant, men jeg kan ikke si at lukten av cannabis er noe stort savn.

Vi setter oss ned ved utendørskaféen i parken, hvor jeg unner meg en cornetto med pistasjekrem til cappucinoen. Jeg har tross alt forbrent noen kalorier allerede og da er en colazione dolce helt som fortjent. Morten nøyer seg med sin sedvanlige Café Americano.

Etter frokosten passerer vi de få gjenværende teltene av det store loppemarkedet. Det lukter loft og gammel gabardin. Hvis resten av markedet er slik har vi ikke gått glipp av så mye.

Til tross for nederlaget i går - eller kanskje på grunn av min hang til å holde med taperlag - svinger vi innom en sportsbutikk rett ved. Jeg fikk aldri kjøpt noen Trastevere Calcio-trøye i Roma, men nå har jeg muligheten til å få meg en trøye. Det er litt på kanten, da jeg med hånden på fotballhjertet ikke kan kalles Bolognasupporter. Byen heier jeg imidlertid på og da tar jeg laget på kjøpet.

Vi fortsetter i retning Mercato delle Erbe. Markedet ligger på Via Ugo Bassi, midt i hjertet av det gamle universitetskvarteret. Navnet betyr "urtemarkedet" og stammer visstnok fra den gang grønnsaker og urter dominerte bodene. I dag bys det på etter sigende på det samme brede spekteret som ethvert godt italiensk marked vi har vant oss til på turen – fisk, ost, kjøtt, pasta i tillegg til frukt og grønt.

Vi er tidlig ute på markedet og hovedmålet vårt nå er å kjøpe olivenolje og balsamico som skal med hjem i ryggsekkene.

Etter en liten runde i lokalet finner vi veien til en hyggelig dame bak disken i I tipici, som kjapt bøter på sine egne manglende engelskferdigheter med å engasjere en ditto hyggelig eldre mann som oversetter. Denne sier at han hadde foretrukket fransk, som jeg antar han har i likhet med andre distingverte bolognesere på hans alder, men da vi ikke akkurat kan kalles polyglotter viser det seg at engelsken hans heller ikke er så verst.

Ryggsekken er premissleverandør sammen med pris. Prisene varierer fra ganske greie til stive, men tar man i betraktning at noen av disse dråpene inneholder spor av fat fra hundrevis av år og generasjoner med perfeksjon for å produsere den perfekte eddiken, er det ikke noe å si på.

- Jeg må gå for noe langt og smalt, sier jeg til Morten og tenker på ryggsekken.

- Me too, svarer han og vi sikter oss inn mot moderat prissjikt. Ikke det billigste, men et stykke fra det dyreste.

Vi har begge eddiken og oljen vi fikk servert sammen med parmesan på Darcy, og vi ber om et tips om en olivenolje, gjerne fra regionen.

Damen spør om vi vil ha en mild, middels eller sterk, og da vi svarer sterk får vi anerkjennende nikk fra vår venn tolken.

- Excellent choice, sier han. Det gjør noe med selvfølelsen, når det kommer fra en distingvert bologneser.

Etter besøket i markedet setter vi oss ned for en kaffe til. Synet av fristende søtsaker i disken gjør at jeg ikke klarer å dy meg. Jeg holdt jo tross alt tritt med både kneløftmannen og Signor Powerwalk tidligere og peker ut en Bombolone. En liten smultstekt bolle fylt med vaniljekrem og toppet raust med melis. Passe stor og moltomoltobellissimo.

Etter planen skulle la dotta stått for tur. Det viser seg imidlertid at universitetet ikke bare er stengt for besøkende på søndag, men også mandag. En strek i regninga, men ikke verre enn at jeg finner et godt alternativ som også har spilt en viktig rolle for Bolognas ry som den lærde.

Archiginnasio er den første samlende hovedbygningen til Universitetet i Bologna – grunnlagt i 1088 og regnet som Europas eldste universitet i kontinuerlig drift, men i de første 470 årene uten noe fast fysisk hjem. Undervisningen foregikk spredt rundt i byen, i private hjem, leide rom og kirker, inntil pave Pius IV i 1562–1563 fikk arkitekten Antonio Morandi (kalt Terribilia) til å oppføre Archiginnasio nær Piazza Maggiore, for endelig å samle universitetets fakulteter under ett tak.

Inngangen ligger nesten vegg i vegg med San Petronio-basilikaen, på Piazza Galvani. Morten har valgt å fortsette sine observasjoner av gatelivet, og når jeg ser ansamlingen av mennesker ved inngangen til den ærverdige bygningen, tenker jeg at det kanskje hadde vært fristende. Det er en varm dag i Bologna, men jeg satser på at det er svalere innendørs. Om det er varmen eller mangelen på annet enn søtsaker til frokost som gjør meg forvirret, får jeg uansett ikke helt tak på inngang og billettsystem der inne. Nede i det store atriet er det grupper samlet som åpenbart skal gå samlet til verks, men jeg ser ingen som det er naturlig å spørre.

Palasset huset undervisningen fram til 1803, da universitetet flyttet til dagens hovedcampus, Palazzo Poggi. I dag rommer bygningen isteden Biblioteca Comunale dell'Archiginnasio, et av Italias viktigste historiske bibliotek med over 800 000 bind og en betydelig samling manuskripter og inkunabler.

Jeg roter litt rundt uten å finne noen åpenbar billettluke og beveger meg med en liten stim av andre besøkende. Jeg legger merke til en temmelig strengt utseende kar med et grått, solid skjegg og ansattkort i snor rundt halsen. Det er tydeligvis ikke noe uniformkrav for å jobbe her, men det er ingen tvil om at Signor Barbagrigia ikke er noen hvem-som-helst da han myndig ber meg om å fremvise billett. Jeg forsøker å forklare at jeg har lett etter billettluka og antok at det var gratis, men han har nok hørt den litt for mange ganger og mumler fram at det bare er å følge skiltene. Da jeg beklager meg med at noen av grunnene til at jeg havnet her uten billett var at jeg ikke så noen skilter svarer han bryskt.

- Straaaightaheadeee, leeefte and thene rightee, før han retter oppmerksomheten mot et par med billett.

Etter veibeskrivelsen finner jeg enkelt fram til riktig sted, og blir informert om at billetter kjøpes online ved hjelp av QR-kode. Uff, tenker jeg, men må bare gjøre som damen sier. Audioguide er inkludert i billetten til rundt 10 euro. Jeg spør damen om vi får utdelt disse ved innslipp, og hun ser oppgitt på meg og peker på mobilen.

- The audioguide is online, sier hun, men legger nok til for seg selv, - vecchio fossile!

Jeg bestemmer meg for å ikke plage noen ansatte med mer spørsmål og klare meg selv heretter. Vi er en liten gruppe og systemet er smart for å unngå trengsel. Jeg finner fram til spilleren og begynner å lytte til audioguiden.

Første sal er Teatro Anatomico. Dette er en trekledd forelesningssal fra 1637 der medisinstudenter fulgte offentlige dissekeringer, med statuer av kjente leger som fortsatt «våker» over det sentrale marmorbordet. Folk setter seg ned og lytter, og jeg finner meg også en plass og tenker på hvordan den hvite marmoren må ha vært tilsølt av blod og lukten av gørr, innvoller iblandet svette studenter som må ha vært her en gang. Midt i tankerekken slutter audioguiden å snakke. Dekningen er for dårlig og da jeg ikke får koblet meg til wifi, bestemmer jeg meg for å betrakte resten av stedet uten andre lyder enn de jeg lager selv og det jeg snapper opp av de andre besøkende.

Med billett og uten guide kan jeg nå ta inn de overdådig freskodekorerte korridorene og trappegangene. Vegger og hvelvene er dekket av tusenvis av malte våpenskjold – ett for hver student eller lærd som studerte eller underviste her gjennom århundrene. Signor Barbagrigia er fortsatt på post og vi utveksler et lite nikk da vi passerer hverandre.

Jeg går inn i Sala dello Stabat Mater og tenker at lite minner om lesesalsplasser på Blindern eller i Bergen. I tiden som universitet kaltes den Aula Magna dei Legisti og var forbeholdt jusstudentene. Det nåværende navnet kommer av at den italienske urfremføringen av Rossinis Stabat Mater skjedde her den 18. mars 1842.

I dag fungerer salen som kongress-/konsertsal. Langs veggen kan en kikk inn i lange korridorer med bokhyller og magasinene til Biblioteca Comunale dell'Archiginnasio, biblioteket som overtok bygningen etter at universitetet flyttet ut i 1803. Disse rommene er i utgangspunktet ikke åpne for turister (de er i aktiv bruk av forskere og studenter), men det er rikelig med plass til objektivet mellom gitteret i døråpningen. Det er noe eget ved gamle biblioteker og jeg er dypt på vei inn i en skikkelig nostalgitripp da magen gir fra seg rumling som får meg på andre tanker.

I det jeg forlater Archiginnasio funderer jeg på om Signor Barbagrigia etter at siste turist har forlatt bygningen, låser seg inn bak gitteret og finner fram kveldens lektyre å ta med seg inn i sitt lille krypinn langt, langt der inne blant all kunnskapen. Sannsynligvis stikker han nok heller ned på hjørnet og kjøper seg en IPA sammen med andre gråskjegg.

Morten møter meg på en hyggelig uteservering hvor studentene nyter fridagen. Stemningen er god, summing og latter. Her er det også panini med mortadella i disken.

- Äntligen, sier jeg. Morten går heller for mer salami og ost.

Blingsen er svært enkel. Raust med mortadellaskiver og panino. Dette er den enkle varianten av mortadella, kun med hvite spekkprikker. Den er mild, men god i smaken, og langt fra baloney eller servelat.

Mette og fulle av inntrykk bestemmer vi oss for en siesta før siste restaurantbesøk før vi setter kursen nordover i morgen tidlig.

Morten merket seg tidlig folkestimen foran Trattoria dal Biassanot like ved hotellet vårt og vi bestiller bord for å være på den sikre siden. Etter et par timers slumring er vi klare igjen. Etter aperitivi går vi for vitello tonnato. Ifølge matgeografene er dette en rett som har opprinnelsen i Piemonte, snarere enn her i Emilia-Romagna. Det er imidlertid en rett vi begge har både sans for og lyst på, og da er det ikke så mye å lure på. Skiver av mørt kalvkjøtt serveres med en fløyelsmyk saus bestående av tunfisk, majones, ansjos, sitronsaft og kapers, toppet med store kapers.

Ved siden av oss har en amerikansk mor og hennes voksne datter kommet i snakk med nabobordet bortenfor, et eldre ektepar, også de amerikanere. De har mye å snakke om. Veldig mye. Forrettene deres kommer på bordet, men forblir urørt i all pratingen. Morten og jeg gjør unna vitelloen med siste rest av saus, før vi bestiller tagliata di manzo med ovnsbakte poteter. Skivene med deilig, rosa biff kommer på bordet, men fortsatt er de stekte grønnsakene på nabobordet stort sett urørt og var kalde for en halvtime siden. Biffen er som den skal være og vi tømmer siste glass og ber om regningen. De snakkesalige amerikanerne hadde fortsatt antipasti på bordet da vi forlot dem. Så klart er det hyggelig å møte folk fra gamlelandet ute på tur, men selv skal jeg ærlig innrømme at det føles befriende at vi bare har hørt norsk eller svensk et par ganger i løpet av reisen vår. Det får vi tilstrekkelig av hjemme.

Tirsdag 15. september, Nürnberg

Femte etappe: Bologna Centrale - München Hbf. kl. 07:45-14:34

De som beveger verden - og vi andre
En lang strekning ligger foran oss og vi setter vår lit til at det går sømløst denne gangen uten hverken buss eller Uber for tog. Jeg synker ned i setet og slumrer gjennom landskapene. Jeg husker at en felles pendler klaget over at det verste han visste var å stå opp om morgenen og at pendlertilværelsen førte til at han måtte gjennom ondet to ganger daglig. Selv synes jeg best om selve slumringen. Lydene blir pakket inn og en ligger og flyter deilig mellom våken tilstand og søvn. Tung søvn på kollektivtransport er det verre med, og det var nok den min pendlerkollega tenkte på som tung å løsrive seg fra da toget bremset opp ved Oslo S. Jeg har det verre med å sovne dypt uten horisontalt sideleie, pute og dyne.

Etter en times tid ankommer vi Verona. Vi sees til sommeren tenker jeg og gir tegn til Morten om at vi kanskje skal ta en tur til restaurantvognen.

- Ferie er straff, sa Fellini og Morten ser forundret på meg.
- Stakkars mann, sier jeg.

Hverken Morten eller jeg har følt oss særlig straffet underveis. Vi har tvert i mot følt oss temmelig privilegerte og fri. Ferie er ikke det samme som stillstand, men en måte å fylles med nye inntrykk og impulser. Fellini levde sannsynligvis et liv som stimulerte disse behovene konstant. Jeg tipper at de som var rundt ham trolig hadde både behov for og glede av ferie.

De som beveger verden gjør det sjelden på egen hånd eller uten andres anstrengelser og strabaser. Stresset de påfører andre bør i det minste belønnes med litt fri fra tid til annen.

Landskapet endrer seg raskt fra Verona mot Bolzano. Bebyggelsen blir mer spredt og husene endrer mer og mer karakter til typiske tyrolerhus. Geografien og terrenget minner mer om dalstrøka innafor hjemme og sannsynligvis speiles dette også i livsformene til de som bor her. Den italienske urbane kulturen har røtter tilbake til antikkens bysamfunn. En fortettet bosetning rundt et sentralt torg. Den greske agoraen eller piazzaen i Italia. Der er det kort vei til de daglige nødvendigheter med slakter, baker, grønnsaksbod og fiskehandler, noen få skritt unna grytene. Utenfor bysentrum er det dyrkbar mark og beite for dyr. Folk som har levd slik i 3000 år blir vant til det og det er her vi finner kjernen av det jeg liker best med Italia. Det er noe uanstrengt og selvsikkert i deres forhold til byen, maten, vinen, væremåten og idet vi nærmer oss grensen har nok et opphold her bekreftet at Italia fortsatt troner høyst blant favorittreisemål.

Vi ankommer München og finner fram til riktig spor hvor Deutsche Bahn venter oss.

Sjette etappe: München Hbf - Nürnberg, kl. 15:12-16:29

Det har blitt sagt at unge menn tenker minst en gang om dagen på Romerne. Det tror jeg er en overdrivelse. Hvis en bruker antallet dokumentarer om Romerriket som målestokk virker det likevel som det nesten er en umettelig interesse for keiseres galskap, gladiatorer, sjøslag og erobringer her og der. Omtrent på høyde med antallet som omhandler Adolf Hitler og nazistene.

Da jeg nettopp hadde rundet 50-årsmerket spurte en godt belest bekjent om hva som fylte nattbordet for tiden. Da jeg svarte at det gikk mest i sakprosa, biografier og antikkens historie, føltes det nesten som om jeg hadde gått inn i en felle. Dommen var klar. Helt i tråd med min aldersprofil, sa han og bød umiddelbart på et velment råd. Ikke glem skjønnlitteraturen. Livet er mer enn nok en biografi om Romerrikets vekst og fall eller Hitler i farger på History Channel. Det har han helt rett i, men når vi nå først har satt kursen for Nürnberg er det vanskelig å se bort fra byens mørke fortid.

I årene mellom 1933 og 1938 var Nürnberg åsted for partimønstringene til NSDAP. Det var glansdagene for Hitler og partipampene, som godt hjulpet av propagandamaskineriet og ikke minst en svært talentfull ung kvinnelig regissør ved navn Leni Riefenstahl iscenesatte det som for ettertiden er selve essensen av nazistisk estetikk i filmen Triumph des Willens/Viljens triumf, 1935. Vi skal ikke oppholde oss lenge i byen, og har planlagt en kort tur innom hotellet før vi setter kursen mot stedet hvor massemønstringene fant sted.

Av mer prosaisk art har vi også en viss spenning til hotellet i Nürnberg. Så langt i reisen har vi overnattingsstedene svart til forventningene. Billig og enkel standard, men rent og ryddig. Vi delte på ansvaret for bestilling i forkant av turen og Nürnberg skulle jeg fikse. Hovedfokus var på nærheten til jernbanestasjonen og laveste pris. Jeg fant raskt en match som svarte til begge kriterier, gjorde kort affære og bestilte. Uten gratis avbestilling. Hele operasjonen ble utført på Booking.com. Da jeg litt senere skulle sjekke en gang til hvor hotellet lå, søkte jeg det opp på Google og fant adressen. Det jeg også fant, som jeg ikke hadde merket meg da jeg bestilte, var brukeranmeldelsene. De hadde også Morten fått med seg. Her var det klager på at det var skummelt utenfor, nifst inne, møkkete sengetøy, manglende service og til og med veggedyr, alt dokumenter i dramatisk tekst og bilder. Morten nøyde seg med å si at med så dårlige anmeldelser skal det godt gjøres å ikke bli positivt overrasket, og det hadde han forsåvidt rett i. Da vi kom oss av toget i Nürnberg brukte vi ikke mye mer enn 10 minutter å finne inngangen. Jeg hadde fått tilsendt kode til døra, og innenfor var det en automat for å sjekke inn. Det skal sies at hotellet hadde sett sine bedre dager. Rommet var stort, det var høyt under taket, ingen veggedyr å se og etter en uke har ingen av oss oppdaget noe spor fra parasittangrep. Hotellet var i særklasse det mest kummerlige underveis, men samtidig et godt stykke unna de mest lidenskapsfulle anmelderne på nett. Sannsynligvis er det ikke bare hotellet det er noe galt med.

Vi kommer oss avgårde med lokaltog til vår ekskursjon til Zeppelinfeltet.

*Zeppelinfeltet slik det var under partimønstringen i 1936 med den såkalte lysdomen. Foto: Deutsches Bundesarchiv* CC BY-SA 3.0 de

Zeppelinfeld hadde plass til 200 000 tilskuere, og hovedtribunen ble tegnet av Hitlers favorittarkitekt Albert Speer. Den er nå pakket inn og under arbeid – men ikke restaurering i vanlig forstand. Byen Nürnberg har valgt en linje kalt "Sichern, Öffnen und Informieren" (sikre, åpne, informere). Det er ikke snakk om en gjenoppbygging, men bare vedlikehold som for å hindre at den skadede natursteinfasaden faller sammen. Arbeidet startet i 2024 og skal være ferdig innen 2030, men bevare spor av tidens tann slik at man ikke glemmer. Med radikale strømninger i vekst er det en fornuftig linje. Det er nok av folk med en diktator i magen som gladelig ville ha stilt seg opp på Hitlers podium, satt tilbake til fordums prakt. Det er bare å kaste et raskt blikk østover og vestover, men heldigvis er det ikke noen i sikte der vi står. Det virker som det bare er oss to som har tatt turen hit av historiske grunner. To ungdommer øver på MC sammen med kjørelæreren sin, mens en annen eldre kar står lent mot sin blanke tohjuling som er av den tunge sorten og ser på dem. På en av tribunene står en muskuløs kar og holder på med en eller annen form for gymnastikk.

Plutselig hører jeg en velkjent stemme og ser at Morten ser ned i telefonen. Han har søkt opp et klipp fra Riefenstahls Viljens triumf for å se på plassen slik den var. Jeg titter bort på mannen med tohjulingen, men det virker ikke som han har registrert noe. Morten demper likevel lyden for at vi ikke skal tas som pilegrimer på valfart. Det gir en ekstra dimensjon til opplevelsen å se blikkene til de unge guttene i Hitlerjugend, soldater og ekstatiske partimedlemmer omfavne Hitlers hatefulle budskap, og vite at det som skjedde her la grunnlag for både den kommende krigen og Holocaust.

I det vi forlater Zeppelinfeld er det med et håp om at myndighetene lykkes i sin strategi om å bevare dette som et minnesmerke over hvor galt det kan gå og at det ikke blir et arnested for nye ekstreme -ismer og ideologisk galskap. Besøkssenteret på stedet var stengt da vi kom, men de har som mål å holde historien levende og robust nok til å tåle angrep fra de som ønsker å fortie og fornekte. Forhåpentligvis vil også plassen fortsatt bli brukt til MC-kjøring og øving med kjegler, konkluderer vi da vi setter oss på toget tilbake til sentrum.

På vei til hotellet noen timer før hadde vi gått gjennom Handwerkerhof (Håndverkergården), rett ved Königstor og Nürnberg hovedbanestasjon. Det luktet godt av restaurantene der, men samtidig fikk jeg en følelse av at det ikke virket helt autentisk. Når vi kommer tilbake fra Zeppelinfeld er vi sultne. Vi tar likevel en liten runde før middag. Også her preges området rundt hovedbanestasjonen av en del løse fugler og underlige fremtoninger. En har liksminke som minner om Baron Blod (for de som husker Otto Jespersens godlynte satanist) og venter på at kompisen skal bli ferdig med å mekke en joint. Noen gubber i vår alder krangler om et eller annet på en benk. Vi går noen hundre meter opp til St. Lorenzkirche (Lorenzkirche), en av Nürnbergs to store gotiske hovedkirker. Da vi nærmer oss hører jeg lyden av Rammstein og foran inngangsdøren ser jeg opphavet til musikken. To skikkelser har satt seg ned med bagasjen sin og en høytaler. Jeg går litt nærmere og ser at kun en av dem er av kjøtt og blod. Noen har hund, han her har et skjelett som følgesvenn. Med matchende antrekk og hver sin boksøl. Warum nicht.

Nå er vi lei av å traske rundt, så vi bestemmer oss for å prøve oss på en av restaurantene vi hadde gått forbi tidligere, skepsisen til tross. Første stedet vi setter oss har en temmelig begrenset meny og da den ikke alt for imøtekommende serveringsdamen etterlater oss for oss selv litt for lenge, går vi like gjerne videre. Neste sted serverer Kassel mit sauerkraut und kartoffelsalat. Den røkte skinka er OK på smak, men det er veldig ordinært. På et bord bak oss ankommer en eldre mann ikledd tradisjonell bayersk jakke og som ved første øyekast virker i vater, men så begynner han å kjefte høyt for seg selv. På utsiden av restauranten står en annen eldre mann, med mer eklektisk klesstil og krangler med en yngre mann. Den unge går og den andre går bak porten og gjør fra seg før også han høylytt kjefter og smeller for seg selv.

Handwerkerhof ble oppført på 1970-tallet som et middelalderinspirert håndverkerkvartal inne i og langs bymuren – med små bindingsverkshus der håndverkere (glassblåsere, gullsmeder, dukkemakere m.m.) demonstrerer og selger tradisjonelt håndverk. Jeg tenker at dersom noe ser ut som en turistfelle, er det gjerne det.

Det er mye bra med Interrail, men enkelte steder må lide under at oppholdet blir kort. Førsteinntrykk skal man være forsiktig med å stole på og Nürnberg har helt sikkert mer å by på enn liksom-middelalder, satanister og folk som snakker med seg selv eller har et skjelett som bestevenn. En skal ikke skue hunden på hårene, og selv om ikke maten var minneverdig bød Nürnberg på annet som fester seg.

Onsdag 16. september, Kiel

Syvende etappe: Nürnberg Hbf - Hamburg Hbf 06:31 - 10:57

Vi har tatt høyde for at overgangen mellom togene i Hamburg er for knapp. Kun 11 minutters margin er lite, men det er ikke noe stort problem da neste tog i retning Kiel går allerede en halvtime etter det planlagte. Det er altså ikke noe stress da vi setter oss godt til rette i setene og toget stille beveger seg nordover i marsjfarten på 280 km/t. Jeg setter på meg hodetelefoner og velger “Fredelig” blant mine likte låter på Spotify. Tåken ligger over tett skog. Slumrer og gløtter vekselvis ut på landskapene som innimellom åpner seg. Hører på Vladimir Martyrovs The Beautitudes og slås igjen av hvor privilegerte vi er som kan reise bekymringsløst. Det er naivt, men hva om alle hadde kunne hatt det slik. Reist på første klasse. Hatt tid til å ta innover seg det som er vakkert i verden. Nyte øyeblikk for øyeblikk.

Jeg tenker på Marianne som på dette tidspunktet har vært gjennom morgenens kiving om en seteplass på et overfullt vognsett til Oslo, hørt beklagelsene om at toget i dag dessverre går på halv kapasitet, stans i påvente av signal og alt det norske togpendlere blir utsatt for. Eller kanskje hun står i regnværet og venter på buss for tog? Det er dessverre virkeligheten og hverdagen for pendlerne hjemme.

Bunnpunktet i min pendlertilværelse, inntraff et sted mellom Ski og Oppegård rundt 2005. Et smell rykket meg ut av morgendøsen, toget bremset raskt ned og stanset. Etter en stund ble det opplyst om at kjøreledningen hadde falt ned, og at vi bare skulle avvente situasjonen. Vi ventet i stillhet. Så kom konduktøren, og ba oss om å gå ut av toget. Konduktøren organiserte oss på rekke, og da han var fornøyd med oppstillingen fortalte han at vi nå skulle gå til Oppegård. Jeg er ikke sikker på om han blåste i fløyta og viftet med flagget, da vi begynte vandringen langs skinnene, men der gikk vi taktfast og lydig til vi etterhvert ankom stasjonen og ble fraktet videre til respektive arbeidsplasser i taxi for tog.

Lite minner om det her på Erste klasse på Deutsche Bahn, men det skal vise seg at i dag går ikke alt på skinner i Deutschland heller.

Åttende etappe: Hamburg Hbf - Kiel Hbf 11:38 - 12:21

Fjellvettregel nr. 3
Toget var forsinket og vi konstaterte at vi ikke ville rekke opprinnelig planlagt tog. Da ble det neste avgang og vi går raskt til oppgitt perrong. Der er det ikke noe tog. Det står heller ikke noe informasjon i lystavlen. En årvåken kar kommer bort til oss og spør om vi skal til Kiel. Vi bekrefter og han forteller at toget har blitt flyttet til sporet ved siden av. Der står det og vi går ombord.

Dette er i utgangspunktet en kort strekning som Morten har tatt flere ganger tidligere. Vi har ikke mer enn satt oss ned da konduktøren hurtig går gjennom vognen og sier noe om Flensburg.

- Kan det være at det er satt opp buss for tog til Flensburg?

Morten svarer ikke, men jeg ser at han aner at noe kan være galt. Toget går sin gang og vi kommer til en gedigen brokonstruksjon som går i en bue, nesten som en enorm berg-og-dal-bane.

- Denne har jeg ikke sett før, sier Morten, mens jeg er mer opptatt av en mann som luker grønnsaksbeddet sitt langt der nede under oss.
- Shit, vi er på vei til Flensburg. Vi må av, sier han og reiser seg
- Er du sikker? spør jeg.
- Se der, svarer han og peker på lystavlen ombord, - ser du Kiel noe sted?

Vi kommer oss av toget på første stopp og på sporet ved siden står det tog til Kiel. Løpende kommer vi oss ombord på lokaltoget. Morten forklarer at han på alvor ante ugler i mosen da vi kom til den ukjente broen. Da konduktøren hastet gjennom toget etter avgang fra Hamburg opplyste han sannsynligvis om at alle som skulle til Flensburg skulle sitte i bakre del, men at fremre del ville hektes av på et punkt og gå i retning Kiel. Takket være snarrådig handling fra Morten, var vi nå på rett vei. Lokaltoget var også en påminner om den daglige pendlers kår i Tyskland. Lite minnet om førsteklasse her og nå slapp jeg i hvert fall ha dårlig samvittighet for å nyte luksusen som ikke de hjemme på Vy er forunt.

Kiel rekker vi et siste måltid på kontinentet før vi går ombord i rustholken til Gøteborg. Vi tar en taxi til Löwenbräu Kiel selv om det strengt tatt hadde vært i gangavstand. Dette mente taxisjåføren også, men han ble litt blidere av å få litt ekstra driks. Inne på Løwebräu er lokalet dekket av fotballtrøyer, skjerf og ulike minner som gjester har lagt igjen. Vi er eneste besøkende, men peker raskt ut FFK-flagg og en t-skjorte med “guttane” på brystet til servitøren. Det blir chiliwürst på meg og raust med pommes frites i brun saus. Pyrse er gøtt berre pyrsa er god, som sagt, men en annen viktig regel er at i godt selskap smaker det meste godt. Vi skåler i Löwenbräu (naturlich) og er skjønt enig om at selskapet har vært godt gjennomgående, selv der de kulinariske høydepunktene har uteblitt. Det er fortsatt litt tid før vi må ombord i Stena Line og vi går innom Kieler Brauerei. Her brygges tre sorter lokalt og fortløpende: Kieler Bier (naturtrübe/uklaret), et lyst pils, og et sesongøl. Vi går for en Kieler Bier og den er god. Vi skåler igjen og spaserer ned mot fergen.

En nydelig solnedgang og regnbue foran oss i horisonten er et verdig punktum for reisen. Vi spiser en helt fin biff i restauranten og deler en flaske rødvin før vi køyer.

Om et døgn er reisen over for denne gang og de små utfordringene av plan og skjema har vært krydderet som skaper minner. Vi er ikke helt hjemme ennå, og mye rart kan skje når man er om bord på tog (eller bor i en tunnel, som Knutsen og Ludvigsen sang). Men, akkurat nå er det bra med avvik fra planen og jeg håper på en sømløs ferd hjem til Fredrikstad.

Torsdag 17. september, Gøteborg

Siste etappe: Gøteborg - Fredrikstad stasjon kl. 10:14 10:45 11:13 - 14:30

Det er kaldt og yr i lufta da vi går av fergen i retning trikken. Ved Gøteborg stasjon konstaterer vi at Oslo-Gøteborg har blitt en time forsinket mellom Vestby og Moss og siden det er Vy-toget som skal ta oss tilbake til Fredrikstad er det mer enn god nok tid til frokost.

Vi setter oss på en italiensk kaffebar som heter Porta Via og bestiller som vanlig Caffé Americano og Cappuccino. Morten går for en enkel fralla (rundstykke), mens jeg lar meg friste av foccaccia med rød pesto, spinat, mozzarella, løk og tomater. Den var helt på høyde med det beste i utlandet, og såpass god at entusiasmen deles med de to hyggelige bak disken. Om det var på grunn av rosen eller bare slik de alltid gjør vites ikke, men vi fikk i hvert fall gratis påtår der vi tålmodig ventet på Vy. Noen unge hippe nordmenn på tur ved siden av oss reiser seg for å gå. Jeg sier til dem at toget er ytterligere forsinket og Morten legger til at det kan bli mer. Det virker ikke helt som de stoler på oss, men takker for informasjonen og går. De har åpenbart ikke lært fjellvettregel nummer 3: “Lytt til erfarne fjellfolk” og skjønt at denne kan overføres til folk med erfaring fra skinner også. Det har jeg lært på tur med Morten og tar med meg som læringspunkt til neste togreise, forhåpentligvis også den i første klasse mot Italia.

Ombord i toget får vi raskt utdelt vann av konduktøren som beklager forsinkelsen. Etter en stund kommer han med en kurv sjokolade og ber oss om å forsyne oss og ikke være beskjedne. Som et one-man-band ombord gjør han sitt beste for at passasjerene skal ha det bra til tross for forsinkelsen. I likhet med andre medarbeidere i førstelinjen som tar støyten når uhell er ute og uforutsette ting skjer, men også politikere og byråkrater som ikke har evnet å skape et godt tilbud på skinner. Da jeg begynte å pendle i 1997 var det servering ombord med trillevogn på Østfoldbanen. Det var fint for oss passasjerene, men det innebar også en person til ombord som konduktøren kunne ty til da uhellet var ute. Det er lite hjelp å få i en kaffeautomat når passasjerer lurer på om de rekker neste tog eller om det blir taxi, buss eller ingenting for toget når det stanser. Det er så klart uegnet med trillevogn når halvparten av passasjerene ombord står og det er mulig at Vy tenker at ved en eventuell bråstans vil det bli fare på ferde hvis de med ståplass også står med fulle kaffekopper og Vestlandslefser. Uansett går mine tanker til ombordpersonalet som gjør så godt de kan.

Slik har det vært gjennomgående på hele reisen vår.

Vi har møtt mange fine folk som Kourash, den ferske barinnehaveren i Testaccio som ordnet bord til oss hos kompisen i Trastevere, den australske Stanley Tucci, damen i oppgangen vår i Roma som hadde vært i Vesterålen i sommer med den flott Greyhounden som helst ville være med meg, den lille familien på toget til Bologna som trodde vi snakket italiensk fordi vi prøvde oss på noen italienske gloser til en mor og en sønn som hadde gått på feil tog. Tilfeldige møter med folk en aldri treffer igjen, men som en heller ikke glemmer med det første og bekrefter at folk flest er trivelige og at det er mer som binder oss sammen enn som skiller oss når det kommer til stykket.

Arrivederci e grazie mille – a tutti voi!

Referanser

Bergsson, N. Oversettelse og innledning J. Rl Hagland (2003). Til Romaborg og Jorsal. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag. Småskrift nr. 20.

Gilmour, D. (2012). The Pursuit of Italy. A history of a land, its regions and their peoples. Penguin Books.

Goethe, J. W. (1999). Italiensk reise. Pax Forlag A/S.

Livius, T. (u.å./opprinnelig oversettelse ca. 1849). The History of Rome, Books 1 to 8. Pinnacle Press.

Orning, H. J. og S. H. Gullbekk (2025). En reise til Roma. I sporene til pilegrimen Nikolas Bergsson året 1152. Dreyer Forlag.

Viestad, A. (2022). En middag i Roma. Verdenshistorien i et måltid. Kagge Forlag.

Zweig, S. (2019). Journeys. Pushkin Press.

Pyrse er gøtt, berre pyrsa er god